Motivasjon for egenbehandling hos voksne med type 2 diabetes : en utfordring for sykepleiere
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/184115Utgivelsesdato
2010Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Bakgrunn: Diabetes er en av våre store folkesykdommer som øker i omfang verden over og
er en stor helsemessig utfordring. Å leve med diabetes er svært krevende og ofte må
pasientene forholde seg til råd som innebærer store endringer i dagliglivet. Egenbehandling
stiller store krav til kompetanse og like viktig er motivasjonen til å takle sykdommen
avgjørende for evnen til egenbehandling. Mange pasientene klarer ikke dette på egen hånd og
sykepleiere har derfor en viktig rolle i å motivere og veilede pasientene slik at troen på å klare
egenbehandlingen styrkes.
Hensikten: Hensikten med studien var å få innsikt i hvordan sykepleiere stimulerer til
motivasjon hos voksne med type 2 diabetes slik at de oppnår tilfredsstillende egenbehandling.
Jeg ønsket å undersøke hva sykepleierne la vekt på når de motiverte pasientene til å klare
egenbehandlingen, samt hvilke faktorer som måtte være tilstede for at sykepleierne skulle
kunne stimulere til motivasjon. På denne måten ønsket jeg å synliggjøre sykepleiers rolle i
diabetesomsorgen og deres betydningen for motivasjon.
Metode: Dette er en kvalitativ studie med deskriptivt design. Det er gjennomført ett
fokusgruppeintervju med til sammen 10 sykepleiere fordelt i to fokusgrupper. Sykepleierne
jobbet i det daglige med personer med type 2 diabetes både i primær- og
spesialisthelsetjenesten. Fokusgruppeintervjuene ble analysert og strukturert med inspirasjon
fra Graneheim & Lundmans (2004) kvalitative innholdsanalyse. Funnene ble i hovedsak
diskutert i forhold til motivasjonsteori (expectancy-valueteori) og aktuell tidligere forskning.
Resultat: Funnene tilsa at sykepleierne satte i verk mange motiverende handlinger, selv om
motivasjon var et abstrakt begrep som sykepleierne ikke tenkte så mye på i det daglige. De
var engasjerte og hadde oppriktig interesse for personer med type 2 diabetes. Sykepleierne
hadde behov for å danne seg et bilde av hvor motivert personen med type 2 var for å gjøre
endringer. Det gjorde de ved å kartlegge viktige personlige og sosiale ressurser. Videre la de
vekt på å motivere og handle på en slik måte at det styrket pasientens tro på at det var mulig å
klare egenbehandlingen. Funnene viser at det gjorde de ved å etablere god kontakt, gi
skreddersydd opplæring og praktiske råd, samt stimulere pasienten til medbestemmelse i
egenbehandlingen. Sykepleierne hadde god kompetanse og lang erfaring med personer med
type 2 diabetes. Det kan være viktige faktorer når en skal stimulere til motivasjon, men for å
få utnyttet sin kompetanse var det også av betydning at det var tilrettelagt for dette på
arbeidsplassen. Når veiledningssituasjonene ble utfordrende følte sykepleierne av og til at de
kom til kort. Det kan skyldes at sykepleierne manglet verktøy eller ikke hadde fått
tilstrekkelig opplæring i veiledningsteknikker.
Konklusjon: Sykepleiere har en viktig rolle i diabetesomsorgen. De er engasjerte og
interesserte i personer med type 2 diabetes og fokuserer på mange tiltak som kan fremme
motivasjon. For at sykepleierne også skal mestre de utfordrende situasjonene trenger de
opplæring og veiledning i adekvate veiledningsteknikker.
Beskrivelse
Master's thesis in Health and social sciences