| dc.description.abstract | Bakgrunn: Sykepleiere opplever at pasienter tidvis utsettes for behandling uten særlig nytte, noe som kan påføre pasienten lidelse.
Hensikt: Undersøke sykepleiernes opplevelser og erfaringer i beslutningsprosesser ved avslutning av livsforlengende behandling, samt hva sykepleierens rolle er i disse beslutningsprosessene.
Metode: Oppgaven er en litteraturstudie. Fire artikler som beskriver kvalitative studier har blitt analysert etter Fribergs analysemodell (Friberg, 2017). Vi har analysert data fra artiklene, og presentert våre funn i kategorier og underkategorier.
Resultat: Sykepleierne oppfatter at ivaretakelse av pasient og pårørende, samt å være pasientens “advokat” er deres oppgaver i de beslutningstakende prosessene. Videre sitter de med viktig informasjon, blant annet om pasientens kliniske tilstand som er sentral å ta utgangspunkt i ved beslutningene. Sykepleierne opplever at denne informasjonen ikke benyttes i beslutningene. Avgjørelsene om å avslutte livsforlengende behandling blir ifølge sykepleierne tatt for sent. Kommunikasjon og uenigheter i behandlingsteamene er utfordrende og er en kilde til stress og frustrasjon. Mindre erfarne sykepleiere opplever en større emosjonell og psykisk belastning som følge av beslutningsprosessene.
Diskusjon:
Å inkludere sykepleierne i de beslutningstakende prosessene, er viktig for å ta avgjørelser på best mulig grunnlag. Sykepleierne kan bli mer bevisste deres rolle og ansvar og kommunisere dette tydeligere. Debrifing anses som et nyttig verktøy til å bearbeide følelser etter tøffe WLST- situasjoner, og det bør settes i system. Dette kan være særlig viktig for de yngre og uerfarne sykepleierne, som i større grad blir emosjonelt og psykisk påvirket av WLST-situasjonene.
Nøkkelord: WLST, livsforlengende behandling, behandlingsbegrensning, sykepleierens rolle, sykepleiere, beslutningstaking. | |
