En ny mulighet! En umulighet? En studie av endringsprosesser ved kunstmuseer i tilknytning til museumsreformen

Abstract

Museumsreformen ble innført i 2001. Målet var å redusere over 700 museer til ca 60 gjennom mer eller mindre frivillige såkalte konsolideringer, her kalt fusjoneringer. Reformens mål var å etablere sterkere fagmiljøer som skulle styrke museene som aktive og aktuelle arenaer for kunnskap og opplevelse. Reformarbeidet ble også fulgt opp av ekstra midler, noe som har gitt museene mulighet for vekst og profesjonalisering på flere områder. Mange protesterte likevel mot å bli fusjonert, og noen av de høyeste protestene kom fra kunstmuseene. I denne studien ser jeg nærmere på hvordan museumsreformen har påvirket tre av kunstmuseene i Norge. De tre kunstmuseene har forholdt seg ulikt til reformen: Stavanger og MUST er konsolidert etter en territoriell modell, slått sammen med andre typer museer i samme region, slik myndighetene ønsket, Bergen og KODE har slått seg sammen med andre institusjoner innen kunstfeltet mens Sørlandet Kunstmuseum har valgt å stå alene. Et av spørsmålene er derfor om museumsreformen har påvirket kunstmuseenes egenart og identitet og om det har slått ulikt ut for de tre modellene. Et perspektiv på endring er at utvikling i samfunnet skjer gjennom konfrontasjoner mellom ulike interesser, som et resultat av maktkamper og kamp om posisjoner. I sammenslåingen av museene bruker myndigheten sin makt som sentral bidragsyter og premissleverandør. Men organisasjoner er komplekse sosial enheter som ikke nødvendigvis kan underlegges en enkel endringslogikk. Kanskje spesielt om endringen skjer etter oppskriften New Public Management, med økonomiske logikker som skal innføres i sosiale systemer som er preget av andre logikker og verdier. Endring skjer heller ikke i et vakuum, men inngår i større sammenhenger som muliggjør eller vanskeliggjør endringsprosessene. Med museums-reformen har myndighetene ønsket å skape en faglig utvikling innen et komplekst fagfelt som vektlegger kulturell kapital høyere enn økonomisk kapital. Motstand mot fusjonering bunner derfor kanskje ikke i motstand mot endring som sådan, men i motstand mot å svekke kunstens autonomi og redsel for å miste en posisjon i kunsthierarkiet. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om en gjennom bruk av politiske og administrative midler kan bestemme at det skal skje en faglig utvikling, spesielt om tiltaket skjer uten støtte fra det samme fagfeltet og uten tilstrekkelig kunnskap om endringsprosesser. Søkelys på bivirkninger betyr imidlertid ikke at reformen har vært feil, og kanskje er det de territorielt fusjonerte kunstmuseene som på sikt har størst mulighet for å utvikle et helt nytt og spennende konsept?