Muskeldysmorfi og spiseforstyrrelser hos norske crossfitutøvere

Abstract

Bakgrunn: Det er få studier som har undersøkt muskeldysmorfi og spiseforstyrrelser blant crossfitutøvere, til tross for et økende antall medlemmer og crossfitsentre verden rundt. Sammenligning av symptomer i denne gruppen mot vanlige treningsutøvere vil kunne bidra til et tydeligere bilde av forekomst. Hensikten med denne studien var derfor å undersøke forekomsten av symptomer på muskeldysmorfi og spiseforstyrrelser hos crossfitutøvere og treningsutøvere i Norge og sammenligne disse gruppene. Metode: Et kvantitativt tverrsnittdesign med et elektronisk spørreskjema ble brukt, bestående av Muscle Dysmorphic Disorder Inventory (MDDI) og Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q). Deltakerne (n = 312) bestod av både kvinner (n = 201) og menn (n = 111) over 18 år hvor 166 var crossfitutøvere og 146 treningsutøverne. Eksplorative faktoranalyser (EFA) og ikke parametriske tester (gruppeforskjeller og korrelasjon) ble gjennomført på datasettet. Resultater: Deltakerne hadde en gjennomsnittsverdi på 31,88 (SD = 7,90) for MDDI total og 2,15 (SD = 1,27) for EDE-Q global. MDDI total viste at vanlige treningsutøvere (M = 33,97, SD = 7,33) hadde signifikant flere symptomer på muskeldysmorfi enn crossfitutøverne (M = 2,54, SD =7,33), Z = 4,12, p <0,01, r = 5,02. For EDE-Q global score viste vanlige treningsutøvere (M = 2,54, SD = 1,38) signifikant flere symptomer på spiseforstyrrelser enn crossfitutøvere (M = 1,81, SD = 1,05), Z = 5,02, p <0,01, r = 0,28. MDDI viste at menn (M = 33,94, SD = 8,23) hadde signifikant flere symptomer på muskeldysmorfi enn kvinner (M = 30,74, SD = 7,50), Z = 3,76, p <0,01, r = 0,21. EDE-Q viste at kvinner (M = 2,35, SD = 1,32) hadde flere symptomer på spiseforstyrrelser enn menn (M = 1,79, SD = 1,08), Z = 3,76, p <0,01, r = 0,21. Ingen signifikant forskjell ble funnet for symptomer på muskeldysmorfi mellom mannlige og kvinnelige treningsutøvere. Konklusjon: Resultatene viser til at menn opplevde flere symptomer på muskeldysmorfi enn kvinner sett totalt på hele utvalget, mens kvinner opplevde flere symptomer på spiseforstyrrelser enn menn. Det kan likevel tyde på at deltakerne som trente på vanlig treningssenter opplevde et større kroppspress enn deltakerne fra crossfitsenter da treningsutøverne hadde et signifikant høyere gjennomsnitt på både MDDI total og EDE-Q global score. Det trengs mer omfattende forskning med flere deltakere som undersøker hvorfor noen utvikler muskeldysmorfi og/eller spiseforstyrrelser og andre ikke, og om de ulike treningsarenaene ubevisst legger opp til å fremme eller hemme utviklingen av muskeldysmorfi og spiseforstyrrelser.

Nøkkelord: Crossfit, muskeldysmorfi, trening, spiseforstyrrelser, treningssenter

Background: Few studies have examined muscle dysmorphia and eating disorders on CrossFit athletes, despite an increasing number of members and CrossFit centers around the world. A comparison of symptoms in this group against regular gym-goers may contribute to a clearer picture of incidence. The purpose of this study was to examine the occurrence of symptoms on muscle dysmorphia and eating disorders among CrossFit athletes and gym-goers in Norway and compare these two groups. Method: This study used a quantitative cross-sectional design with an electronic survey using the Muscle Dysmorphic Disorder Inventory (MDDI) and the Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q). The participants (n = 312) included both men (n = 111) and women (n = 201) over the age of 18 with 166 CrossFit-athletes and 146 regular gym-goers. Exploratory factor analyzes (EFA) and non-parametric tests (comparing groups and correlation) were used on the data. Results: The participants in this study had the average MDDI total score 31,88 (SD = 7,90) and EDE-Q global score 2,15 (SD = 1,27). For MDDI total, gym-goers (M = 33,97, SD = 7,33) reported a significant higher level of symptoms on muscle dysmorphia than CrossFit-athletes (M = 2,54, SD =7,33), Z = 4,12, p <0,01, r = 5,02. For EDE-Q global score, gym-goers (M = 2,54, SD = 1,38) reported a significant higher level of symptoms on eating disorders than Crossfit-athletes (M = 1,81, SD = 1,05), Z = 5,02, p <0,01, r = 0,28. For the MDDI, men (M = 33,94, SD = 8,23) reported a significant higher level of symptoms on muscle dysmorphia than women (M = 30,74, SD = 7,50), Z = 3,76, p <0,01, r = 0,21. For the EDE-Q, women (M = 2,35, SD = 7,50) reported a significant higher level of symptoms on eating disorders than men (M = 1,79, SD = 1,08), Z = 3,76, p <0,01, r = 0,21. There was no significant difference within the gym-goers-group between men and women regarding muscle dysmorphic symptoms. Conclusion: The results show that men experience significant more symptoms on muscle dysmorphia than women, and women experience significant more symptoms on eating disorders than men. The results may indicate that gym-goers experience a higher pressure around their looks than CrossFit athletes due to higher average scores on MDDI total and EDE-Q global score. More advanced research with a bigger sample size is required to find out why some people develop muscle dysmorphia and eating disorders than other. It would be interesting to investigate if different sports arenas facilitate muscle dysmorphia and eating disorders, on purpose or not.

Keywords: CrossFit, Muscle Dysmorphia, training, eating disorder, gym-goers