Rapportering av uønskede hendelser på et sykehus - ansattes erfaringer med et elektronisk meldesystem

Abstract

Pasientsikkerhet har det siste tiåret fått stor oppmerksomhet og det har skjedd en økt forskningsinnsats i forhold til arbeidet med å ivareta og fremme pasientsikkerhet i helsevesenet (Aase, 2010).

Uønskede hendelser er konkrete manifestasjoner på at feil skjer og representerer en uttilsiktet forsømmelse i utøvelsen av pasientbehandlingen. Læring av uønskede hendelser og nestenhendelser er essensielt for å forbedre pasientsikkerheten, men underrapportering representerer et signifikant problem. (Kingston, et al. 2004)

Med dette som bakgrunn har jeg utført en kvalitativ studie med et eksplorerende design for å kartlegge sykehusansattes erfaringer og bruk av et elektronisk meldesystem for å lære av uønskede hendelser. Ved det aktuelle sykehuset ble det for snart syv år siden innført et elektronisk meldesystem hvis formål var å forenkle og samordne rapporteringen. Røstøen (2005) studerte ansattes håndtering av avvik og feil på kirurgisk/ortopedisk klinikk ved det aktuelle sykehuset og fant ingen samlet mekanisme for håndtering av feil og avvik. Røstøens studie ble utført før det elektroniske meldesystemet var implementert. Denne studien har fokus på om det elektroniske meldesystemet har vært et positivt bidrag til mekanismer og prosedyrer for håndtering av uønskede hendelser i dag – 7 år etter innføringen av meldesystemet.

Resultater fra studien viser at informantene ønsker å rapportere uønskede hendelser. De opplever en god dialog og refleksjon over hendelser, enten spontant eller i mer formelle rammer som morgenmøter, rapporter og avdelingsmøter. Men de oppfatter det elektroniske meldesystemet som tungvint og tidkrevende i bruk og opplæring i systemet har vært minimal eller helt fraværende. De fleste opplevde ikke respons på rapporterte uønskede hendelser. Omstendigheter med et tungvindt rapporteringssystem i travle vakter med manglende respons medførte at informantene i varierende grad prioriterte å rapportere uønskede hendelser. Det elektroniske meldesystemet er per i dag åpent. Dette mente informantene var en fordel i forhold til identifisering av sak og dialog og læring. Men samtidig opplevde informantene en barriere mot å rapportere uønskede hendelser forårsaket av en kollega.

Informantene mener terskelen for å rapportere uønskede hendelser har sunket betraktelig. Men likevel viser studien at det fortsatt ser ut til å mangle en samlende mekanisme for rapportering og læring av uønskede hendelser noe det elektroniske meldesystemet ikke har bidratt til. Dette er i samsvar med Røstøen (2005) sine studier som kom til samme resultat fra samme sykehus. Årsaken til denne manglende utviklingen kan være at ansatte har fått lite opplæring i systemet og prosedyren rapportering oppfattes som svært detaljert og tidkrevende i en travel hverdag og med en påfølgende manglende respons. Tidligere studier Høyland & Aase (2008) bekrefter betydningen av tilfredsstillende opplæring av ansatte når ny teknologi innføres. Høyland & Aase (2008) bekrefter videre betydningen av nok tid og ressurser til å rapportere. Resultatet av manglende tid, ressurser, opplæring og respons til elektronisk meldesystem synes å fortsatt medføre underrapportering av uønskede hendelser. Konklusjonen av dette studiet er at det elektroniske meldesystem slik det fungerer i dag ikke er et bidrag til å forenkle melding- og læring av uønskede hendelser for ansatte på sykehuset.