Petroleumstilsynet " en endringsagent"? : en eksplorativ studie av læring i petroleumsindustrien

Abstract

Aktørene i petroleumsbransjen er oftest opptatte av skader, storulykker og miljøforurensning når en snakker om risiko. Hva med arbeidstakernes risiko for påkjenninger av arbeidsmiljøfaktorer i det daglige arbeidet? En har i lengre tid kartlagt eksponeringsforhold i forhold til enkeltfaktorer og konkrete områder, men nå har Petroleumstilsynet (Ptil) satt fokus på grupper av arbeidstakere og vil kartlegge hvordan bransjen identifiserer og følger opp grupper som kan være risikoutsatt i egen virksomhet. Petroleumstilsynet førte i 2008 et tverrgående tilsyn mot operatører og entreprenører i forhold til selskapenes oppfølging av risikoutsatte grupper. Ptil har gitt eksempler på slike grupper til å være overflatebehandlere og brønnserviceansatte, fordi slike yrkesgrupper arbeider under forhold som utsetter dem for flere uheldige påvirkninger. De ønsket med dette tilsynet å oppnå mer kunnskap om lignende grupper. Selskapene ble bedt om å demonstrere overfor tilsynet at de hadde på plass et fungerende styringssystem hvor de kunne identifisere slike aktuelle grupper og kartlegge og følge opp at arbeidsmiljø- og personellsikkerhetsforhold var fullt ut forsvarlige for dem. Videre ville Ptil vurdere samarbeidet mellom operatør og entreprenør i tilsynet. Med utgangspunkt i dette tilsynet har jeg formulert følgende problemstilling: Er det slik at Ptil, ved å iverksette tilsyn ift risikoutsatte grupper, kan skape endring hos aktørene i petroleumsbransjen? Petroleumsbransjen er kjennetegnet av et komplekst aktørbilde hvor alle er gjensidig avhengige av hverandre. Bransjen reguleres av et regelverk som i stor grad inneholder funksjonskrav der standarder og normer utdyper regelverkets forsvarlighetsnivå. Derimot er det på enkelte områder i regelverket ikke konkrete standarder og mål å følge, og disse områdene kan være utfordrende for selskapene å forholde seg til. Empirien er hentet fra 24 intervju med ulike aktører i bransjen og analyse av en rekke dokumenter som omhandler selve tilsynet. Alle intervjuene og dokumentene har dannet et bakteppe for min oppfatning av bransjen. Funn i studien er kategorisert i henhold til Hood et al. (2001) sine begrepskategorier informasjonsinnhenting, standardfastsetting og atferdsendring og er videre drøftet opp mot reguleringsteori og læringsteori. Her har jeg stilt spørsmål ved om Ptil har bidratt til læring i de ulike prosesselementene i selskapene på bakgrunn av dette spesifikke tilsynet i forhold til risikoutsatte grupper. Funnene i oppgaven preges av at der er mange aktører og ulike verdensbilder av dette tilsynet. Selskapene hadde ulikt utgangspunkt for å svare på det, men mange har jobbet mye med tilsynet. I hovedtrekk har mange oppnådd mye kunnskap omkring risikoutsatte grupper og mange har arbeidet for å bedre forholdene for egne ansatte. Det kan være vanskelig å gi entydige og enkle svar på om Ptil har skapt endring i selskapene og slik fungert som en endringsagent i dette tilsynet. Mye kan likevel tyde på at Ptil har bidratt til læring og hatt rollen som endringsagent når det gjelder informasjonsinnhenting, men i langt mindre grad i prosesselementene standardfastsetting og atferdsendring. Derimot må en vurdere hvilken rolle Ptil skal ha i et påtvunget selvreguleringsregime hvor en har et overveiende funksjonelt regelverk. Kanskje har de utfylt sin rolle og utført sine oppgaver når de ved hjelp av å bidra til informasjonsinnhenting og diskusjon mellom aktørene omkring risikoforhold har skapt endring på dette området. Dette tilsvarer to av fire læringsprosesser i læringssirkelen, og kanskje skal ikke Ptil sitt mandat ha lenger rekkevidde. Derimot må Ptils rolle synliggjøres overfor aktørene i bransjen slik at alle vet hva de har å forholde seg til. Selskapene virker til å savne tydelighet fra en samlet myndighetsregulering i form av regelverk og Ptils utøvelse av sin rolle, og kanskje bør enten regelverket eller Ptils utøvelse bestrebes å bli tydeligere. På den andre siden kan det tenkes at det heller bør gis større mandat og tyngde til ulike partsamarbeidsbeslutninger, når det her dreier seg om risikospørsmål som der omgir seg stor usikkerhet omkring.