Implementering av samhandlingsmodell for kommunale hjelpetjenester for barn og unge - en ressurs eller begrensning for intern samhandling?

Abstract

Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i en kommunal omorganisering av hjelpetjenestene for barn og unge i Askim kommune. Gjennom utgivelse av Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008 har det vært et økt fokus på betydningen av tverrfaglig samarbeid og koordinerte tjenester i hjelpetjenestene for barn og unge. I regi av helsedirektoratet ble NTNU i 2002 forespurt om å starte et forsøksprosjekt med å integrere en samhandling- og samlokaliseringsmodell i de kommunale tjenestene for barn og unge. Valget falt på Familiens Hus. Familiens hus har en målsetningen om at blant annet hjelpetjenesten skal samhandle i større grad enn ved tradisjonell kommunal organisering, til det beste for brukeren. Gjennom å etablere ett Familiens hus flyttes dermed hjelpetjenestene for barn og unge inn i ett hus, der de har en felles inngangsdør og de ulike tjenestene og profesjonene skal samhandle rundt ulike brukere og problemstillinger. Askim kommune implementerte en slik modell i 2005. Jeg ønsker gjennom denne undersøkelsen å se om implementering av Familiens hus i Askim kommune har ført til økt samhandling mellom hjelpetjenestene for barn og unge i kommunen. For å få svar på problemstillingen min innhentet jeg dokumenter og rapporter som ble utviklet i forbindelse med omorganiseringen. Jeg intervjuet også virksomhetsleder, samt 7 medarbeidere som arbeider der. Svarene jeg fikk knyttet jeg deretter opp til to ulike organisasjonsperspektiver; det rasjonelle og det institusjonelle. Undersøkelsen viser at implementeringen av Familiens hus i stor grad bygger på et rasjonalistisk perspektiv. Undersøkelsen viser også at de ulike hjelpetjenestene i større grad samhandler, enn ved en tradisjonell kommunal organisering. Imidlertid tyder undersøkelsen på at samhandling som fundament ikke er av legitim karakter og at det er oppstått to motsigende organisasjonskulturer internt. Dette kan skape utfordringer i forhold til fellesskapsfølelse og tilhørlighet internt, noe som spiller en viktig rolle for å koordinere handlingene i form av økt samhandling i organisasjonen. Undersøkelsen viser i tillegg at dette kan medføre konsekvenser i henhold til den eksterne legitimiteten, noe som er viktig i forhold til identitet og legitimitet utad til brukere og til eksterne samarbeidspartnere.