| dc.description.abstract | Målet med avhandlingen er å studere hvordan Jostein Gaarder og Dan Brown i bøkene Vita brevis og Da Vinci-koden bruker referanser til den ytre virkeligheten som et bevisst litterært virkemiddel. Premisset er at virkeligheten fenger, og ved å identifisere de aktuelle virkemidlene håper jeg å forstå hvorfor. Bøkene er valgt bl.a. på grunn av sin status som bestselgere.
Hvordan brukes virkeligheten? Hva er effekten? Hvorfor er det slik?
I Vita brevis holdes informasjon om sjanger tilbake i parateksten: det synes overlagt at leseren ikke skal få med seg at det er tale om en roman. Også i selve teksten fortsetter den tilsynelatende sammenblandingen av fiksjon og virkelighet: i en rammefortelling heter fortelleren ”Jostein Gaarder”, forfatteren av Sofies verden. Han beretter om hvordan han oppdaget et manuskript, som synes å være en avskrift fra et autentisk antikt brev fra Floria Aemilia til sin ungdoms kjærlighet biskop Augustin. Selve brevet legges frem som romanens hovedtekst, med ”Jostein Gaarder”s fotnoter. For å få grep om tekstens egen påstand om sin mimetiske funksjon, brukes bregrepet realitetsstatus.
Da Vinci-koden åpner med en faktaside det kan være vanskelig å avgjøre statusen til. Tilhører den parateksten eller romanen? På faktasiden legges det frem noen påstander som styrker realitetsstatusen: enkelte opplysninger i teksten skal være ”virkelige”. Teksten kan inndeles i to intriger: én historisk og én samtidig. Den historiske er oppbygd omkring dunkle, men kjente, hendelser; som knyttet sammen i rett rekkefølge, og med de rette opplysningene, synes å henge sammen. Den kausale sammenhengen styrker følelsen av en konspirasjon som er overførbar til leserens ytre virkelighet. Den samtidige intrigen benytter seg av bytopografi og kunstverk som tilhører det moderne, vestlige menneskets (noe som i dette tilfellet sammenfaller med modelleseren) allmennkunnskap. Slik fremstår handlingsrommet som tydelig visuelt. Leseren utnytter sin hukommelse og andre kognitive evner – også til å etterprøve opplysningene. Dette trekker leseren inn i teksten og styrker følelsen av at det han leser er viktig, ikke bare for romanpersonene, men for ham selv og den verden han lever i. Disse intrigene knyttes sammen av kunstverk, primært Leonardos, som både er en del av den historiske og kausale sammenhengen, samtidig som de er til stede i samtiden og leseren kan etterprøve dem. Særskilte tolkninger av disse kunstverkene synes å bekrefte den historiske intrigen.
Begge bøkene søker en mimetisk lesning, de vil at leseren skal føle at det virtuelle universet er et bilde på virkeligheten. For å oppnå dette, henvender de seg til den store lesermassen, de som gjerne har et naiv-realistisk forhold til kunst og litteratur. Jeg har skilt mellom disse, kalt naive lesere; og de med større tekstkompetanse, analytiske lesere. Leseopplevelsen dem imellom kan bli radikalt forskjellig. Fiksjonskontrakten er et analytisk verktøy, og derfor ikke er en fullgod erstatning for naiv realisme – dersom en sterk leseopplevelse, medlevelse, er målet.
Jeg har forsøkt å vise hvor i den triangulære interaksjonsprosessen mellom leser, tekst og virkelighet de enkelte virkemidlene henvender seg. Et viktig punkt er at virkeligheten bare er til stede i leserens forståelseshorisont. Hvorvidt forståelseshorisonten endrer seg under lesingens gang, er også et spørsmål om autoritet; parateksten kan ved hjelp av sin anonymitet være en maktfaktor. | en_US |
