Hvilken generell kunnskap bør lærerne ha om barn som har opplevd omsorgssvikt og hvordan kan de best forholde seg til slike barn?

Abstract

Gjennom alle tider er nok barn blitt mishandlet, utnyttet og misbrukt av deres nærmeste omsorgspersoner. Studier viser at mer enn 12000 barn i Norge hvert år utsettes for omsorgssvikt (www.helsenytt.no). Undersøkelser som er blitt gjort bekrefter at barn som utsettes for omsorgssvikt og neglisjering kan bli forsinket både i sin motoriske, intelligente og språklige utvikling. I tillegg til dette har forskning påvist at en stor del av disse barna også får nevrologiske problemer, som kommer av fysisk og psykisk mishandling (Juul, 1995). Det er i dag i Norge en allmenn oppfatning av at alle barn har rett på en trygg og god oppvekst. Vi har blant annet Barne- og familiedepartementet som arbeider for å nå dette målet. I 1960 kom den internasjonale rapporten om foreldre som mishandlet barna sine, (Caffey, 1972; Kempe, Silverman, Steele, Droegemueller, & Silver, 1984) noe som vakte stor oppsikt og førte til at saken kom opp i Europarådet. Europarådet anbefalte videre alle medlemslandene til å sette i gang nødvendige tiltak for å sikre barn som opplevde omsorgssvikt. Barneloven (1987) innarbeidet dermed en lov som forbød all bruk av vold mot barn (Barne- og likestillingsdepartementet, 1981). En lærer kan i løpet av sin yrkeskarriere møte på en del barn som har opplevd ulike former for omsorgssvikt. Det vil være rimelig å anta at uten den rette kompetansen blir det vanskeligere for lærerne å skape trygge og gode relasjoner til disse barna. Dette kan igjen ha betydning for deres videre utvikling. På bakgrunn av dette er det antakelig viktig at lærerne har gode kunnskaper om de skal møte og forholde seg til barn som har opplevd omsorgssvikt. Kanskje mange lærere ikke vet hvordan de skal forholde seg til barn som har opplevd omsorgssvikt, fordi de ikke har fått nok opplæring og kompetanse på området til å ta tak i problemet slik de ønsker. Oppgavens teoretiske innhold innledningsvis er basert på omsorgssvikt generelt (Killèn, 1991, 2000,2004 og Kempe m.fl.1979) og konsekvenser av omsorgssvikt (Courtois,2004; Bowlby, 1969; Hepp, U., Gamma, A., Milos, G., Eich, D., Ajdacic-Gross, V., Rössler, W., et al. 2005), Heyerdal (2001); Pianta, 1999 ; Teicher, 2002; Perry, Bruce D, 2000 og Dyregrov, 1999,2000). Det er også blitt trukket inn teori på det som omhandler gjenoppbygging av gode voksen- barn forhold i skolesammenhenger og hvordan dette kan være med på å forebygge ulike konsekvenser av omsorgssvikt (Pianta, 1999; Courtois, 2004;Netland Simonsen og Steinsvåg, 2004; Pianta og Walsh, 1996 og Lind, 1994). Jeg ønsker å redegjøre for hvilken rolle lærere kan og bør ha i forhold til barn som har opplevd omsorgssvikt med bakgrunn i gjeldende teori og empiri på feltet. Videre blir det gjennomført intervjuer med fem terapeuter/pedagoger som har veiledet lærere i forhold til barn som har opplevd omsorgssvik. Jeg vil studere deres meninger om hva lærere kan, bør kunne og hvordan de skal forholde seg til disse barna når de møter dem i skolesammenhenger. Etterpå vil jeg prøve å besvare problemstillingen med de to typer informasjonskilder jeg har brukt og drøfte dem opp mot hverandre. Med utgangspunkt i dette ønsker jeg å svare på følgende problemstilling: ”Hvilken generell kunnskap bør lærere ha om barn som har opplevd omsorgssvikt og hvordan kan de best forholde seg til slike barn?” Metoden som er brukt i denne masteroppgaven er kvalitative forskningsintervju hvor det har vært en empirisk undersøkelse blant praktikere. Utvalget ble basert på informantenes erfaring innen problemstillingens tema. Etter tips fra byens Pedagogiske og Psykologiske Tjeneste (PPT) ble informantene kontaktet og det ble gjennomført fem intervjuer våren 2009. Metodedelen ble basert på Ryen (2002), Kvale, (1997) og Thagaard (2003) sine bøker. Resultatene fra denne oppgaven viser at dagens lærere kjenner igjen en del av symptomene elevene viser som kan være tegn på omsorgssvik. Til tross for dette kan det se ut til at de har problemer med å attestere hva de ulike signalene tilkjennegir og det er derfor vanskelig for dem å stadfeste omsorgssvikt blant elever. Dette mener både informantene og teoretikerne (Pianta, 1999) handler om for lite kunnskaper når det kommer til ulike konsekvenser av omsorgssvikt. Manglende teori om emnet i dagens lærerutdanning og frafall av kursing om emnet på arbeidsplasser fører til lite eller dårlig kunnskap om temaet. Denne usikkerheten kommer frem i forhold til observasjon og tiltak i skolesammenhenger hvor omsorgssvikt er involvert. Omsorgssvikt kan føre til både psykiske og somatiske problemer hos barn. I tillegg er det oppdaget ulike former for traumeproblematikk og nevrobiologiske forandringer (Perry, Bruce D, 2000) hos de utsatte elevene. Mange av disse barna opplever også å ha relasjonsproblemer med andre voksne (Bowlby, 1969). Pianta (1999) mener lærere kan spille en viktig rolle for elever som har opplevd omsorgssvikt. Ved å bygge gode relasjoner og bidra med sosial støtte kan de inngå som en del av et større behandlingssystem (Courtois, 2004) for disse barna.