Samhandling på kryss og tvers

Abstract

Samhandlingsreformen er iverksatt med lovverk som forplikter helsepersonell å samhandle, uten at det konkretiseres hvordan få til god samhandling. Formålet med oppgaven, var derfor å undersøke samhandling innen psykisk helsearbeid mer inngående, for utvidet forståelse av hva samhandling er og bør inneholde. Med mål om at pasienter opplever mer koordinerte og sammenhengende tjenesteforløp.

Ved intervju av helsepersonell og ledere, fra ulike bofellesskap i en kommune, samt helsepersonell fra et DPS i samme opptaksområde, har jeg forsøkt å identifisere hvilke faktorer som fremmer og hemmer samhandling og samhandlingskompetanse innenfor arbeid med pasienter som har rus- og/eller psykiske lidelser.

Oppsummert virker rammene for samhandling innen psykisk helsearbeid til dels problematiske. Helsepersonell i kommunale bofellesskap rapporterte om en komplisert innleggelsesprosess, når pasienter blir tiltakende dårlige. Og karakteriserte prosessen som belastende. Funn tyder på at samhandlingsarbeid hovedsakelig organiseres på et ad hoc nivå i form av ansvarsgruppemøter. Hovedinntrykket er at organisasjoner må legge til rette for samhandling på en mer systematisk måte enn i dag, med faste og jevnlige møtetidspunkt. Lederne intervjuet i denne oppgaven er oppdatert på samhandlingsfeltet, mens ansatte er mer usikre og etterlyser mer kunnskap og informasjon. Politisk er hospitering, veiledning og individuell plan blitt foreslått som verktøy for å fremme samhandling, mens informantene viser til ulike premisser for at slike tiltak skal fungere i praksis. Fagdager hvor de ulike parter treffes med humor, rollespill og diskusjoner øker bevisstheten og kunnskapen om samhandling og styrker tillitsforholdet mellom partene.