| dc.description.abstract | Formålet med studien var å få økt kunnskap om hvordan fylkesmannen som tilsynsmyndighet arbeidet, og hvordan ulike strategier ble brukt for å få til endring og forbedring hos tilsynsobjekt. Problemstillingen var: Hvordan tilpasser fylkesmannen tilsynsstrategier og praksis for å få til varige endringer og forbedring hos tilsynsobjekt i helsetjenesten? Studien ble gjennomført som en multippel komparativ casestudie som inkluderte to fylkesmenn. Fylkesmannen, sammen med Statens helsetilsyn, er ansvarlige for å føre tilsyn med offentlige helse-, omsorgs- og sosialtjenester i Norge. Ved tilsyn må tilsynsutøvere balansere samfunnsmessige, helsefaglige og forvaltningsmessige interesser. Lovverket sier at de helsetjenester som tilbys skal være faglig forsvarlige, men tilsynsutøvere ønsker også å bidra til forbedring og varige endringer utover lovens krav. Oppgavens teoretiske rammeverk er basert på to hovedretninger; reguleringsteori og læringsteori. ”Really responding risk-based regulation” er den sentrale teori som resultatene i oppgaven er analysert og sammenlignet ut i fra (Black & Baldwin, 2010). Data ble innsamlet gjennom metodetriangulering av dokumenter, forskningslitteratur og intervjuer. To fylkesmenn ble valgt ut som case, da de befant seg i samme helseregion og hadde et omtrentlig likt antall kommuner å forholde seg til. Likhetene i konteksten gjorde casene egnet for sammenligning. Studiens hoved-datakilde var ti kvalitative intervjuer med erfarne tilsynsutøvere ved fylkesmannen, som bedrev tilsyn med spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. De transkriberte intervjuene ble analysert i følge Malteruds metode for innholdsanalyse (Malterud, 2012) og i henhold til teoretisk rammeverk. Fire tema ble identifisert og brukt i dataanalysen: tilsynspraksis, tilsynsrollen, forbedring/endring og måling.
Tilsynsutøveres primære oppgave er å bedrive kontroll gjennom tilsyn. Resultatet viste at tilsynsutøvere tilpasset fremgangsmåten sin etter hva de oppfattet som mest hensiktsmessig med tanke på å bidra til forbedring hos tilsynsobjekt i helsetjenesten. Solid faglig kompetanse og troverdighet i rollen ble beskrevet som viktige premisser for å fremstå som en legitim myndighet. Gode kommunikasjonsferdigheter ble presisert som en avgjørende egenskap for å mobilisere tilsynsobjekt til endring. Videre fremgikk det at fylkesmannens tilsynsstrategi i store trekk foregikk innenfor ”compliance”-strategier, som står for dialogbaserte og overbevisende strategier, i motsetning til straffeforfølgende strategier. Resultatene pekte på at fylkesmannen er forsiktig med å bruke virkemiddelhierarkiet aktivt, da tilsyn i seg selv kan oppfattes som et strengt virkemiddel. Videre viste resultatene at fylkesmannens tilsynspraksis samsvarte med mye av det som beskrives innenfor teorien om virkelig responderende risikobasert regulering. Eksempelvis forholdt fylkesmannen seg til tilsynsobjekts holdninger og kultur, og var samtidig bevisst hvordan egen kulturell kontekst kunne påvirke tilsynspraksisen. Fylkesmannen har videre definert standardsetting og tar høyde for potensielle endringer i prosessen rundt et tilsyn. Når det kommer til måloppnåelse, fravek fylkesmannen teorien, da myndigheten ikke systematisk målte effekter av egen tilsynsvirksomhet. For å utvikle tilsynsmetodikken og forstå mer om virkningsmekanismene ved tilsyn, trenger fylkesmannen evidensbasert kunnskap om effekter av tilsyn. Sett fra et læringsperspektiv vil det også være verdifullt å vite mer om effekt, da det kan bidra til å forstå mer om hvorvidt lukkingen av avvik skjer som enkel-krets- eller dobbelt-krets læring. Av resultatene fremgikk det at det først og fremst er helsepersonell og jurister som utøver tilsyn. Dette står i noe kontrast til forskningen innen kvalitet og pasientsikkerhet, som fremhever betydningen av en tverrfaglig tilnærming for å kunne vurdere og redusere svikt i tjenestene. Studien avdekket noen forskjeller i tilsynspraksis mellom casene, som relaterte seg til fem tematiske områder; behov for regionalisering, utvikling av tilsynsmetoder, bruk av merknader i tilsynsrapporter, holdninger til tilsynspraksis og filosofi bak sammensetning av tilsynslag. Det er gjennom flere nasjonale dokumenter formidlet at det bør jobbes aktivt for å minimere forskjeller i tilsynspraksis i Norge. | nb_NO |
