En byrdefull ideologisk arv i kroppsøvingsfaget?

Abstract

Fysisk aktivitet diskuteres som aldri før. Vi finner utallige oppslag om trening og livsstil både i aviser og TV. Det er stor offentlig bekymring for både voksne og barns helse. En helt fersk OECD-rapport som undersøker aktivitetsnivået til 11-15 åringer i 27 europeiske land, viser at norske barn ligger helt nederst på statistikken (Nguyen K.N. & J. Helgeland, 2009). Funnet strider mot vanlig oppfatning her til lands om at nordmenn er fysisk aktive. Den samme tendensen ser vi på en landsomfattende norsk undersøkelse. Bare litt over halvparten av 15-åringene og kun en av fem voksne tilfredsstiller anbefalinger om en time daglig fysisk aktivitet (Helsedirektoratet 2008, 2009). En rekke forskningsartikler har dokumentert både hvor mye tid barn og unge bruker foran TV og PC, og at livsstilssykdommer som belastningslidelser, diabetes og fedme øker betraktelig i denne gruppen. Det er urovekkende når en undersøkelse fra Sosial- og Helsedirektoratet hevder at norske 10-åringer gjennomsnittlig sitter i ro 10 timer hver dag (NOU 2003). På denne bakgrunn vil mange hevde at kroppsøvingsundervisningen vil være et viktig middel for å bedre folkehelsen. Men skal offentlig helsepolitikk være et viktig mål i undervisningen? Forskning viser også at motorisk flinke barn utvikler god selvfølelse, og småskolebarn som er dyktige fysisk er de mest populære barna (SHrapport 2000). Likeledes er det vist en positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet, motorikk og skoleprestasjoner (Trudeau & Shepard, 2005: Sibley & Etnier, 2003, Mjaavatn & Gundersen 2005). Forskerne har ikke klart å peke ut noen direkte årsaksammenhenger her, men funnene er likevel klare. Andre fremhever at faget er nødvendig rekreasjon i en ellers så teoretisk skolehverdag (Fibæk Laursen, 2002).