AMK-operatørens opplevelse ved telefon-assistert HLR

Abstract

Hjertestans kan ramme samtlige hvor og når som helst. I NOU 2015:17 Først og Fremst er det stort fokus på det prehospitale og livreddende arbeid utenfor sykehuset. Hvor godt lekpersoner klarer å samarbeide med AMK-operatører står sterkt, for sammen redder vi liv. AMK-operatørene ser ikke pasienten med øynene og baserer derfor alt på telefonisk sykepleie gjennom røret. Dette utfordrer situasjonsforståelsen til både AMK-operatør og innringer. Problemstillingen vil følgelig være: Hva er AMK-operatørens opplevelse ved telefon-assistert HLR og hvordan kan samtalen brukes til å optimalisere behandlingen for pasienten?

Hensikten med denne oppgaven har vært å utforske empirisk og teoretisk AMK-operatørens opplevelse og beslutningsgrunnlag i forbindelse med telefon-assistert HLR. I tillegg til hvordan man kan optimalisere samtalen med innringer. En kvalitativ tilnærming ble valgt, bestående av 9 dybdeintervju med AMK-operatører ved AMK-sentralen ved Stavanger Universitetssykehus.

Funnene indikerer at telefonsamtalen mellom innringer og AMK-operatør er avhengig av en sosial kontakt og operatørene baserer mye av sin situasjonsforståelse på hint og mønstergjenkjenning. Dette er i tråd med et teoretisk grunnlag for sensemaking og beslutningstaking. Den største barrieren ved telefon-assistert HLR er at AMK-operatøren ikke skal gjenkjenne et hjertestans, spesielt hvor det er misforståelser relatert til respirasjon. Man ser at ved lang erfaring vil det være lettere å forstå situasjonen, gjenkjenne hjertestans og ta en hurtig beslutning. Beslutningene er basert på en naturalistisk beslutningsstrategi og informantene benytter mental simulering før de tar en beslutning. Avhandlingen konkluderer med at ved økt fokus på læring av tidligere hendelser vil det gi et bedre grunnlag for telefon-assistert HLR.