Skaper eller opprettholder norskfaget forskjeller mellom elevene? Om å definere seg selv som leser, og om sammenhenger mellom elevens forforståelse og lesekompetanse.

Abstract

Denne studien ser nærmere på om norskfaget i sin nåværende form skaper, opprettholder eller styrker forskjeller. Den er en teoretisk og empirisk studie om å definere seg selv som leser, og sammenhenger mellom elevens forforståelse og lesekompetanse. Det kan være vanskelig å måle læringsutbyttet av lesing av skjønnlitteratur. At det å lese mye, og i forskjellige sjangre, fører til bedre leseferdigheter, er det imidlertid liten tvil om, og slik blir lesing – eller mangel på sådan – en selvforsterkende aktivitet. Dermed øker forskjellene på de elevene som leser og de som ikke gjør det, og i denne avhandlingen ser jeg på de bakenforliggende årsakene til at noen leser og noen ikke gjør det. Hvilken rolle spiller elevenes bakgrunn og oppvekst, samt selve norskfaget, i denne utviklingen? Når elevene starter på det 13. skoleåret er de påvirket av både hjem og skole, og jeg har derfor valgt å fokusere på begge. Studien dreier seg om en klasse på påbygging til generell studiekompetanse ved en videregående skole i Rogaland skoleåret 2016-2017, samt en klasse på studiespesialiserende ved samme skole som kontrollklasse for å kunne sammenligne de to gruppene. Jeg har brukt kvalitativ forskningsmetode, ved å la elevene skrive tre refleksjonsnotat hver gjennom skoleåret. Det ble valgt skriftlige refleksjonsnotat for å få innsikt i informantenes refleksjoner og erfaringer. Studiens empiri baserer seg på materialet fra disse tekstene, som samlet sett utgjør 132 sider svært interessant materiale, og sitater fra dem er flettet inn i analyseteksten. Problemstillingen er altså: Skaper, opprettholder eller styrker norskfaget forskjeller, og hvilke prosesser fører til dette skillet? Problemstillingen omfatter også å undersøke sammenhenger mellom elevenes forforståelse og lesekompetanse, og eleven som et produkt av sine erfaringer i møte med norskfagets litterære tekster. Flere har belyst lignende problemstillinger tidligere, slik som Skarstein (2013), Gee (2004, 2008 og 2011), Gourvennec (2017), Skaftun (2009) og Hennig (2010). Deres publikasjoner og avhandlinger, samt rapporten «Påbygg – et gode eller en nødløsning?» utgjør det mest sentrale teorigrunnlaget for analysen. Studien viser at faget er i utakt med en del av elevene når det gjelder forutsetninger for å kunne tilegne seg det det blir undervist i, og slik skaper, styrker eller opprettholder skiller mellom de som har og de som ikke har forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg potensialet skjønnlitteraturen tilbyr. I tillegg viser den at hvorvidt eleven definerer seg selv som en leser, har mye å si for hvordan vedkommende tilnærmer seg teksten og hvilket utbytte han/hun får av den. Og hvorvidt de definerer seg som en leser, kan spores tilbake til tidligere erfaringer, eller hvilken forforståelse eleven har med seg i bagasjen. Dette påvirkes blant annet av om de har blitt lest for som små, om de har lesende foreldre, om de har følt mestring i møte med litteraturen på barnetrinnet. Norskfaget i sin nåværende form skaper, styrker eller opprettholder altså et skille mellom de elevene som har denne forforståelsen, eller diskursen med seg, og de som ikke har det. Jeg er til dels kritisk til selve påbyggingsåret, som er bakgrunnen for valg av elevgruppe. Studien viser at litt for mange av disse tidligere yrkesfagelevene blir kastet ut i et «teorisjokk» når de begynner på påbygg som de ikke har forutsetninger for å mestre, og dermed sakker akterut i konkurransen med studiespesialiserende om studieplassene. Dette er bakgrunnen for behovet for en kontrollklasse fra studiespesialiserende.