Samvirke på skadested

Abstract

I studiene på samfunnssikkerhet blir vi presentert for et stort fagfelt hvor omfanget gir en spennende utfordring for å se helheten av faget og samtidig avgrense til forskning på ett område hvor arbeidet kan påvirke til positiv endring. For å hegne om flere fagfelt er beredskapsprinsippet, -og samvirke mellom nødetater et slikt området. Samfunnssikkerhet kan videre avgrenses av hvilke perspektiver man legger til grunn for forskning. Et perspektiv som kan avgrense for hva det forskes på, - men likevel sammenfatte for en rekke andre er Resiliens, - eller «Resilience Engineering» (RE). Et av prinsippene fra dette perspektivet handler om å identifisere hva som faktisk fungerer; - ofte på tross av noe annet. Ved å identifisere dette kan erfaringer overføres for å forhindre at noe annet går galt. Dette kan også hevdes at gir de beste forutsetninger for å handle riktig i en presset situasjon. Å lære av det riktige handler også om identifiseringsprosesser slik at vi kan gjenkjenne hva som kan læres av i erfaringsoverføring. Oppgaven hadde i avgrensingen som nevnt et bredt utgangspunkt for å finne «noe» som fungerte i en situasjon. «Turøy ulykken» (April 2016) inntraff under studiene og var en stor ulykke med det verst tenkelige utfallet for de involverte og deres pårørende. I en slik ulykke der utfallet var det verst tenkelige med dødsfall involvert er det moralske aspekter ved å utfordre på eller konkludere for hva som gikk galt. Et syn som likevel kan bidra til at det omsettes en verdi er ved å tilnærme seg en slik hendelse ved å se mot det arbeidet som ble utført på skadestedet. I omfang og alvorlighet kan det hevdes at nødetatene på lokalt nivå ikke var forberedt, selv om det på et overordnet nivå fantes beredskap for dette. I preliminære samtaler og forarbeid med casestudiet ble det fort klart at noe hadde fungert bra i koordineringen av hendelsen og arbeidet på skadested. Spissingen i oppgaven blir således ut i fra tilnærmingen til å identifisere hva som fungerte på tross av alvorligheten og omfanget av ulykken. RE gir en tilnærming som kan anvendes til å identifisere hva som fungerte når en ulykke først har inntruffet. Resiliens handler om en evne et system har til å justere i forkant av, under eller etter endringer slik at det kan opprettholde nødvendige funksjoner både under forventede og uventede forhold; - og lære av det inntrufne. Dette er tilnærmet lik definisjonen av beredskap i tolkning av proaktive metoder som fordres som tidsriktige tilnærming til risikostyring eller samfunnets forventninger i tidsånden vi lever i. Oppgavens formål er å beskrive hvordan prinsipper fra RE kan anvendes for å identifisere de prosesser som kan anvendes i erfaringsoverføring og læring mellom nødetane. Dette for at disse skal stå bedre styrket i beredskapssituasjoner som kan kreve like stor grad av koordinering for fremtidige hendelser; -Dette være om disse er kjente eller ukjente for de som bærer ansvaret å håndtere dette på samfunnets vegne. En viktig ledelsesoppgave er å sørge for læring etter en krise. Nye perspektiver som RE presenterer kan bidra til dette ved å ikke bare lære av hva som har gått galt; - men også av hva som fungerer. De funn som er gjort er basert på samtaler knyttet til case-studiet om Turøy-ulykken og deltakende observasjon under samvirkeøvelse. Studien har sett hvor viktig det er med tydelige styringsverktøy som ivaretar proaktivitet i møte med uønskede hendelser og at en sikrer kommunikasjonsplattformer på tvers av responsorganisasjonene (nødetatene). Fokuset handler om i hvor stor grad man evner å allokere ressurser på en ressurseffektiv måte fra operativt til taktisk nivå (skadested). Det foreligger ifølge studien begrensninger knyttet til nødnettet som gjør at det i komplekse hendelser blir en overkapasitet av informasjon på det. Brann og redning har videreutviklet en styringsverktøy som bidro med å begrense denne informasjonsstrømmen via loggføring i CIM den. Styringsverktøyet (CIM) hadde flere funksjoner. Blant annet bidro den til at 2. linje enklere kunne overvåke og få en tidsriktig oppdatering av situasjonsbilde som igjen førte til at de kunne allokere ressurser som førstelinjemannskapet ikke hadde tenkt på fra før av. Dette ivaretok også proaktiviteten i selve koordineringsarbeidet fordi man på forhånd iverksatte tiltak for i forkant imøtekomme de behovene som utspant seg i hendelsens utvikling. Avslutningsvis har studien vist at det finnes et stort potensial i utnyttelse av slike IKT-løsninger, disse kan bidra til at det settes tydeligere rammer for hva som bør erfaringsoverføres og ivaretar også at dette blir loggført mens hendelsen pågår. I tillegg kan IKT-løsninger bidra til å forenkle det behovet som utspiller seg for 1. linje til å kommunisere bakover i organisasjonen. Samtidig som man også via loggføringssystemet enklere kan dele samme situasjonsbilde via en felles plattform på tvers av etatene. Dette ivaretar at informasjonen som fremkommer enklere kan distribueres på tvers av etatene. Større grad av resiliens og læring kan tilnærmes ved deling av de positive (proaktive) læringspunktene som igjen kan bidra til bedre generiske planer og økt team kompetanse for nødetatene i sektorovergripende situasjoner, fremfor «ensidig» og reaktivt fokus på det domenespesifikke for etatene enkeltvis.