“Samordning av beredskap er fremdeles problematisk” - En kvalitativ studie av suksesskriterier og utfordringer for samordning av beredskap i norske kommuner.

Abstract

Hensikten med denne oppgaven er å undersøke suksesskriterier og utfordringer for samordning mellom kommunale beredskapsaktører i Norge. Suksesskriterier vil i vår sammenheng forstås som hvordan man kan fremme en samordning mellom ulike beredskapsaktører i en forberedende beredskapsfase. Et av hovedfunnene til 22.juli-kommisjonen (NOU, 2012: 14) var at det i Norge er en problematikk knyttet til samordning av beredskap. Kommisjonen pekte på kulturelle utfordringer knyttet til samhandling på tvers av organisatoriske grenser. I ettertid har SINTEF gitt ut sluttrapporten NEXUS av forskningsprosjektet The next disaster – Collaboration, risk communication and action capacity after the 22/7 terror. Forskningsprosjektet tok for seg endring og læringsprosesser etter terroren i 2011. De finner få tegn til at samordningsproblemet er løst. I denne oppgaven er det gjennom dybdeintervjuer med åtte beredskapsaktører blitt identifisere hvilke utfordringer som bidrar til samordningsproblemet, og hvilke kriterier som skal til for å løse disse utfordringene. Vi har begrenset vårt fokusområde til samordningen som skjer i den forberedende fasen. Dette innebærer den samordningen som skjer i forbindelse med planleggingen og de forberedende tiltakene på tvers av organisasjonene som ivaretar beredskapen i norske kommuner. For å studere dette er det blitt undersøkt tre temaer som kan bidra til å belyse problemstillingen: planlegging, organisasjonskultur og felles læring etter øvelser. For å kunne håndtere hendelser som krever samordning på tvers av etater vil planlegging være sentralt å ta i betraktning for å forstå hvilke forberedelsene aktørene gjør sammen. For det andre anses beredskapsaktørenes organisasjonskultur som tett knyttet opp til hvordan de ulike aktørene forstår og vurderer risiko forskjellig. En felles risikoforståelse vil være en sentral del av hvordan aktørene samarbeider i en krisesituasjon og dermed et viktig kriterium for samordning i den forberedende fasen. Det er blitt undersøkt hva som skal til for å komme nærmere en felles risikoforståelse. For det tredje er det blitt undersøkt hvordan felles læring etter øvelser kan påvirke samordningen mellom beredskapsaktørene. Funnene i intervjuene er videre blitt diskutert i lys av teoretiske perspektiver på de nevnte temaene.

Basert på våre funn anser vi følgende punkter som mulige tilnærminger for å kunne forbedre samordning av beredskap i norske kommuner: • Kommunen bør designe gode kommunikative planleggingsprosesser som tar sikte på en dialogisk tilnærming med tilstrekkelig involvering av relevante aktører. • Kommunen bør arrangere jevnlige møter og fora for beredskap i norske kommuner for å bygge en kultur for samordning og utveksle meninger. • Et mer instrumentelt virkemiddel for dette kan være formelle avtaler om samordning for å skape kontinuitet i deltakelse fra relevante kommunale beredskapsaktører. • Gjennom å arrangere flere skrivebordsøvelser blant beredskapsaktørene i kommunen, og supplere dette med smågruppevalueringer i etterkant, kan dette øke muligheten for å oppnå felles læring fra øvelser.