Sepsisbehandling og pasientsikkerhet i prehospital tjeneste

Abstract

Innledning: Sepsis anslås til å være en av hovedårsakene til alvorlig sykdom og død i verden. Det er ingen som med sikkerhet som kan si hvor mange som dør av sepsis, men i Norge anslås det at hver tiende innleggelse i sykehus skyldes sepsis og at en av ti med sepsis dør. Sepsis er en svært alvorlig tilstand med høy morbiditet og mortalitet. Sepsispasientene er i praksis en tidskritisk pasientgruppe, på samme måte som akutt koronarsyndrom, hjertestans, hjerneslag, traumer og pustevansker. Gitt den høye dødeligheten forbundet med alvorlig sepsis og septisk sjokk og de potensielle fordelene ved tidlig oppdagelse og behandling, bør ambulansearbeiderne ta en større rolle i å starte sepsisbehandlingen prehospitalt. Da er det en forutsetning at ambulansearbeiderne har kunnskap og verktøy for å kjenne igjen og oppdage sepsis.

Hensikt: Studien har som formål å få kunnskap om ambulansepersonellets og de prehospitale tjenesters kunnskap om sepsis og hvordan de jobber for å korte ned tiden til sepsisbehandling. Sepsis er en tidssensitiv tilstand og ved manglende identifisering og behandling kan dette føre til svært negative konsekvenser for pasienten, i verste fall død Oppgavens problemstilling med følgende 4 forskningsspørsmål er: «Hvordan jobber ambulansearbeiderne for å bedre pasientsikkerheten prehospitalt for pasienter med sepsis?»

1) Hvilken opplæring og trening har ambulansearbeiderne for å oppdage sepsis? 2) Hvilken kjennskap har ambulansearbeiderne til ny definisjon for sepsis? 3) Hvilke metoder og verktøy brukes for å oppdage sepsis? 4) Hvordan samarbeider ambulansearbeiderne med akuttmottak for å korte ned tiden til behandling?

Forskningsdesign: Det teoretiske rammeverket er resiliense i helsetjeneste perspektivet. Studien er en kvalitativ casestudie av ambulansearbeidere i et norsk helseforetak på Vestlandet. Det er benyttet en kvalitativ metode i form av individuelle intervjuer for å belyse problemstillingen. Informantene er 12 ambulansearbeidere med varierende erfaring og tilleggsutdanning.

Funn: Studien avdekket at faktorer som bruk av skåringsverktøy, prosedyrer, samt planlegging under utrykning til pasient var med på å forutse og oppdage endringer hos pasienten. Dette bidro også til å forutse uønskede hendelser. Den prehospitale tjenesten brukte medisinsk utstyr til å monitorere. Monitorering av pasienten var sentralt for å kunne forutse og respondere på pasientens sykdomsutvikling. Faktorer som bidro til læring var et åpent og inkluderende læringsmiljø, fastsatte fagdager, engasjerte opplæringskoordinatorer. Studien vis dog at informantene oppleve dette ulikt.

Konklusjon: Studien viser at ambulansearbeidernehadde forskjellig opplæring og trening i å oppdage sepsis. Informantene var kjent med at sepsis er en potensiell livstruende tilstand, men at den nye definisjone for sepsis ikke var særlig kjent blant ambulansearbeiderne. Den prehospitale tjenesten brukte skåringsverktøy for å kunne identifisere sepsis. Ambulansearbeiderne forhåndsvarslet akuttmottaket så tidlig som mulig slik at helsepersonellet i akuttmottak var klare til å ta imot pasienten. Informantene gjorde det de kunne for bedre pasientens tilstand prehospitalt ved å følge prosedyrene i MOM. De la inn veneflon for å ha være i beredskap for å kunne gi væskebehandling. De ga oksygen og febernedsettende hvis det var nødvendig. Dette gjorde ambulansearbeiderne både for å potensielt bedre pasientens tilstand, men også for å spare tid for personellet i akuttmottak. Ved å gjøre så mye så mulig prehospitalt kunne helsepersonellet i akuttmottak frigjøres til å ta blodprøver og forberede behandlingsutstyr som ambulansearbeiderne ikke hadde tillatelse eller mulighet til å utføre.