Lekkende kropper som tabu i tekst

Abstract

Denne avhandlingen er en diskursiv tekstanalyse av sykdomsnarrativene til Per Fugelli (1943-2017), Thea Steen (1989-2016) og Ingrid Anette Hoff Melkersen (f. 1982) i moderne medietekster som blogg, filmer og bøker, og presentert i sosiale medier. Hovedspørsmålet avhandlingen tar opp er hvordan disse tekstene forholder seg til myter, metaforer og tabuer om sykdom, da særlige kroppslige lekkasjer, det kanskje mest tabubelagte av alt – som avføring og urinlekkasjer. Oppgaven skrives innenfor nordisk og lesevitenskap, med forankring i litteraturvitenskap, humanistisk sykdomsforskning og narrativ medisin, og klare forbindelser til mediefag. Avhandlingen følger i fotsporene til Susan Sontag (1978) og hennes undersøkelser av sykdomsmetaforer på 70- og 80-tallet. Undersøkelsen knyttes til hvordan endringer i mediebildet har gjort at personlige nedtegnelser også fra mennesker som tradisjonelt ikke har ytret seg til et større publikum, blir tilgjengeliggjort for offentligheten gjennom sosiale medier som blogg og Instagram. Avhandlingen konkluderer med at våre basisfortellinger om sykdom inkluderer sykdom som igangsetter av prosjekter, slik blant andre Arthur Frank (1995) og Carsten Stage (2017) beskriver. De viktigste funnene er for det første er at helbredelses-fortellingen fungerer som en basisfortelling om sykdom i stadig større grad etter hvert som flere lidelser og sykdommer blir mulig å helbrede. For det andre ser vi at kreft fremdeles er den sykdommen vi kan kalle Sykdommen (med stor S), noe vi blant annet ser i bruken av krigsmetaforer som kampen mot kreften. Dette fører også til at det etableres basisnarrativer om kreft, som både kan virke hemmende og styrkende. Fortellingene til Thea Steen og per Fugelli er eksempler på dette. Bloggen til Ingrid Anette Hoff Melkersen (2019) om tarmsykdommen Morbus Crohns syndrom er et eksempel på en kaosfortelling (1995) i sin dramatiske form. Avslutningsvis blir det reflektert rundt det at slike fortellinger ofte vil bli værende i mørke rom bak nedrullede gardiner. Dette kan særlig gjelde sykdommer som det knyttes skam, avsky og tabuforestillinger til, som anoreksi eller tarmsykdommer, demens, aids og hiv. Vi kan se for oss at disse fortellingene sjelden blir fortalt av pasientene selv, at de er for skambelagte og tabubelagte, at pasientene ikke orker å fortelle, eller ikke ser på det som et alternativ, slik at disse fortellingene ofte ikke når det offentlige rom.