Kitsch eller danning? En studie av pastorale trekk i NRKs dokumentarserie Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Abstract

Denne avhandlingen er en økokritisk lesing av tv-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Serien, som har gått på norsk fjernsyn gjennom 16 sesonger i perioden 2002-2018, portretterer mennesker som lever på avsidesliggende plasser i hele Norge. Ved å bruke sjangeren pastorale som optikk undersøkes hvordan forholdet mellom mennesker og natur framstilles i serien. Det underliggende spørsmålet er hvorvidt teksten bekrefter eller utfordrer vår kulturs rådende antroposentriske natursyn. Terry Giffords begrep post-pastorale er utgangspunktet for analysegrepene. I det ligger at pastoralen kan innebære en bevegelse fra retrett til et Arkadia, og deretter hjemkomst med fornyet innsikt (på den urbane samtiden). Analysen peker i flere retninger. På den ene siden, i tv-seriens motiv og tema, trer det fram et bilde av forholdet mellom natur og mennesker som synes integrert og preget av nærhet. Naturen framstår som levende, dynamisk og kompleks. På den andre siden er det markante endringer i formspråket i seriens senere sesonger, som drar serien i motsatt retning: dramatisering og estetisering gjør at naturen, og livet nær naturen, kan framstå som emosjonelt appellerende, men det kunstferdige skaper en distanse. Avhandlingen munner derfor ut i spørsmålet om i serien kan være i ferd med å forspille noe av sitt økokritiske potensiale.