«Et spill som er mer enn underholdning» En studie av «My Child Lebensborns» nærhet til teoretiske tilnærminger til historisk empati.

Abstract

Ved den kommende læreplanen vil historisk empati være et av kjerneelementene i historiefaget. Historisk empati er et omdiskutert begrep, og fremdeles er det stor uenighet om hva begrepet innebærer. Denne masteravhandlingen undersøker problemstillingen «i hvilken grad er «My Child Lebensborn» nært knyttet til teoretiske tilnærminger til historisk empati». For å besvare problemstillingen har oppgaven et teorikapittel hvor det kommes frem til en forståelse av historisk empati. Sentrale forskere på temaet, som Endacott og Brooks, og Barton og Levstik, er med på å danne det teoretiske bakteppet i denne avhandlingen. Denne forståelsen blir brukt for å analysere empirien, som i dette tilfelle er et videospill. Ved hjelp av teorien som rammeverk forsøker denne avhandlingen å analysere teksten i spillet, for å gi svar på problemstillingen. Resultatene viser at spillet i stor grad kan fremme sympati, identifikasjon og forestilling, istedenfor empatisk forståelse. I tillegg legger spillet til en viss grad til rette for perspektivanerkjennelse, men bare for noen av perspektivene. Den historiske konteksten i spillet gir spilleren hjelp til å forstå karakterene i spillet, men det er ikke grunnlag nok til å få en dyp forståelse av de sosiale og kulturelle normene, for å kunne anerkjenne alle perspektiv i spillet. Analysen kommer også frem til at spillet er nært knyttet til den affektive delen av historisk empati, på grunn av skapernes mål med spillet. Denne avhandlingen viser at «My Child Lebensborn» bare delvis legger til rette for at en spiller skal kunne anerkjenne perspektiv, kontekstualisere og få affektive relasjoner, og er derfor bare til en viss grad knyttet til teoretiske tilnærminger til historisk empati.