Brannvesenets plikt til å gripe inn

Abstract

Alvorlige hendelser og trusler mot uskyldige personer krever rask og kvalifisert innsats. Dette ble for alvor satt på dagsorden i Norge ved innføringen av PLIVO-prosedyren i 2015, hvor den enkelte nødetat som er først på skadested gis myndighet til å gripe inn i situasjoner hvor de selv anser det forsvarlig. Men hvordan har prosedyren blitt innført i brannvesenet, og hvor kvalifisert vurderer brannkonstabler seg til å håndtere denne typen oppdrag? Med utgangspunkt i oppgavens tema ønsket vi derfor å undersøke følgende problemstilling: «Hvordan forberedes brannmannskap til å håndtere pågående livstruende vold?» For å hjelpe å svare på problemstillingen ble også følgende forskningsspørsmål stilt: (i) Hvordan samsvarer kravene PLIVO-prosedyren stiller til brannmannskap opp mot opplæring og utstyr?, (ii) Hvordan vurderer brannmannskap sin stillingsprosent og avstand til politiet opp mot innføringen av PLIVO-prosedyren? og (iii) Hva kan gjøres for å sikre erfaringsutveksling om PLIVO-hendelser? For å besvare oppgavens problemstilling har vi gjennomført en kvalitativ studie. Vi har intervjuet åtte informanter fra fem ulike brannvesen, hvor fire var ansatt i heltidsstilling og fire i mindre deltidsstillinger. Informantene var også valgt på bakgrunn av deres brannstasjons lokasjon, for å undersøke mulige forskjeller mellom holdninger og refleksjoner hos brannkonstabler i urbane og rurale strøk. Samtidig har vi også undersøkt relevante dokumenter, intervjuet en instruktør i PLIVO-øvelser og en representant fra DSB som var med på å utarbeide PLIVO-prosedyren. Funnene fra studien tyder på at kravene som prosedyren stiller til brannmannskap ikke står i stil med opplæring og innføring av PLIVO-prosedyren. De teoretiske kravene, bruk av utstyr og trening og øvelser er områder der prosedyren stiller krav som ikke står i stil med hvordan brannmannskap skal håndtere slike type oppdrag. Elektronisk læring fremstår som en noe enkel løsning på et område som er komplisert. Fastsatte grenser til gjennomføring, variasjon i spørsmål og begrensede muligheter til å prøve og feile er enkle grep som kan tas. Studien har gjort funn knyttet til viktigheten av trening og øvelser. Trening og øvelser er en nødvendighet for å oppnå en form for praktisk erfaring, samt teste opplæring og tette kunnskaps- og ferdighetshull. Dette har vist seg å være spesielt viktig for deltidskonstabler i rurale strøk. Disse har ofte mindre tilgang på ressurser, mindre krav til opplæring, mindre erfaring og færre øvelser, til tross for at det stilles like krav til ansvar og håndtering av en eventuell pågående, voldelig situasjon. Brann-og ambulansearbeidere har ikke bare anledning til å stoppe en pågående, voldelig situasjon, men plikt til å gripe inn, med det verktøyet de måtte ha til rådighet. Brannkonstabler er godt kjent med det utstyret de besitter, men det bør likevel presiseres tydelig hvilket utstyr den enkelte nødetat har, og øve på hvordan det kan brukes i håndtering av PLIVO-hendelser. Andre viktige funn er manglende erfaringsoverføring på PLIVO, spesielt på tvers av de ulike nødetatene. Et eventuelt system for å fange opp erfaringer andre sitter med er ønskelig. Pågående livstruende vold er hendelser som skjer sjeldent, og det er derfor viktig at erfaring på dette området når ut til flere. Et slikt system krever tid og personressurser, men det kan bidra til å sikre kvalitet og kontinuitet.