Fra robåt til robot - Hvordan kan kunnskap om sikkerhet og autonomi overføres mellom vannbuss-prosjekter?

Abstract

Denne oppgaven er utført som en del av mastergradsstudiet i samfunnsikkerhet og endringsledelse ved Universitetet i Stavanger. Arbeidet er gjennomført med fire forskjellige vannbuss-prosjekt fra Stavanger, Tønsberg, Haugesund og NTNU i perioden januar til juni 2019. I tillegg har vi inkludert Kystverket, Sjøfartsdirektoratet og en spesialrådgiver fra Stavanger kommune. Veiledere for masteroppgaven har vært førsteamanuensis Kenneth Arne Pettersen Gould og Kristiane Marie Fjær Lindland.

Autonome vannbusser ansees som et nytt fenomen, og det spirer flere vannbuss-initiativer rundt omkring i Norge. Bakgrunnen for oppgaven er at vi ønsket å få et innblikk i hva som faktisk rører seg innen dette spennende feltet av autonom transport. Ettersom sikkerhet er et viktig aspekt de autonome vannbussene har til felles og som interesserer oss, setter studien derfor fokus på hvordan kunnskap om sikkerhet og autonomi kan overføres mellom vannbuss-prosjektene. For å belyse dette har vi valgt å legge vekt på hvordan læring om sikkerhet og autonomi kan være et femmende element for å overføre kunnskapen. Oppgavens problemstilling lyder på bakgrunn av dette som følgende: “Hvordan kan kunnskap om sikkerhet og autonomi overføres mellom vannbuss-prosjekter?“

Oppgavens teoretiske forankring har fokus på sikkerhet ved autonome system, samt betydningen av kompleksitet, tvetydighet og usikkerhet knyttet til risiko representert av Aven m.fl. (2004). Læringsperspektivet og praksisfellesskap blir fremstilt innen prosjektbaserte organisasjoner av Rosness m.fl. (2013) og Wenger (2004). I tillegg brukes også teori om læring om risiko i kommunikativ planlegging for å fremheve viktigheten av samhandling presentert av Engen m.fl. (2016). Til slutt vektlegges teori fra Røvik (2007) og Ichijo og Nonaka (2007) om kunnskapsoverføring og kartlegger hva som fremmer og hemmer denne prosessen.

Forskningsprosjektet er gjennomført som en kvalitativ studie. Det empiriske datagrunnlaget består av deltakende observasjon, dokumentanalyse og ni individuelle semistrukturerte intervju. Intervjuene er foretatt av aktører som har en tilknytning til prosjekter som er involvert med utvikling av autonome vannbusser.

Resultatene fra studien viser at vannbuss-prosjektene besitter et ubenyttet potensial til læring og kunnskapsoverføring av sikkerhet og autonomi. Det fremheves at vannbuss-prosjektene mener at det kan læres best gjennom kontinuerlig samhandling og møter med andre aktører i samme situasjon. Videre fremkommer det at vannbuss-prosjektene i stor grad evner å tilegne seg kunnskap og oppfatter selv at det vil være fordelaktig å lære fra andre prosjekter eller sektorer som utvikler autonome transportmidler. Vannbuss-prosjektenes gjensidige engasjement knyttet til autonome vannbusser viser til et godt grunnlag for kunnskapsoverføring om sikkerhet og autonomi. Utfordringene som fremkommer i studien som kan være hemmende for kunnskapsoverføring er blant annet: ulik risiko- og sikkerhetstilnærminger og at prosjektene befinner seg på ulike geografiske områder.

Konklusjonen er at studien er positiv til en kunnskapsoverføring av sikkerhet og autonomi mellom vannbuss-prosjektene. Allikevel, er det viktig å ta i betraktning at overføringen krever en tilpasning ettersom det er forskjeller i vannbuss-prosjektenes strategier, mål og verdier.