Bioøkonomisk analyse av negative eksternaliteter mellom lakseoppdrettsanlegg

Abstract

Norsk oppdrettsnæring har vært en industri i stadig vekst helt frem til 2015, hvor problemer knyttet til blant annet lakselus og sykdom satte en brems på veksten. Næringen har alltid slitt med denne type negative faktorer, da det alltid har vært en del av laksens naturlige miljø. Oppdrettsnæringen har ført til en oppblomstring av disse problemene, og det ble nødvendig å innføre mottiltak som begrenset produksjonen. Større produksjonsvolum og flere oppdrettsanlegg i nærheten av hverandre fremmer vekst i negative eksternaliteter mellom anlegg. Det er viktig å kunne styrke forståelsen av de komplekse biologiske faktorene som spiller inn på laksens helse, velferd og trivsel, samt hvordan dette kan påvirke oppdretterne økonomisk.

I denne oppgaven er det gjennomført en kvalitativ studie med grunnlag i eksisterende litteratur for å bygge en bioøkonomisk modell. Denne bioøkonomiske modellen tar høyde for negative eksternaliteter og avstand til smittekilder som gir et uttrykk for å beregne potensialet for økonomiske tap. Oppgavens hovedfokus er hvordan oppdretterne selv er med på å påvirke næringen med tanke på spredning av lakselus og sykdom.

Resultatene viser at lus har potensiale for å redusere profitten med mellom 11,5 % og 29,7 %, mens sykdom har potensiale for å redusere profitten med mellom 20,6 % og 25,5 %. Det betyr at lus har en mye større effekt på utfallsrommet til profittreduksjon enn spredning av sykdom. Dette skyldes at lus ofte har en høyere konsentrasjon enn tilfeller av sykdom. Videre viser modellen at grenseverdien for produksjonskostnader knyttet til implementering av ny teknologi for å redusere negative eksternaliteter er 3,22 % høyere enn produksjonskostnadene i dag for tradisjonelt oppdrett.