Historiebruk og historiemisbruk: En studie av historiebruken i Anders Behring Breiviks manifest

Abstract

Denne studien undersøker hvordan fortiden blir brukt og med hvilken hensikt i introduksjonskapittelet og bok 1 av Anders Behring Breiviks manifest «2083 – a European Declaration of Independence». I denne sammenhengen har fokuset blitt rettet mot Breiviks forståelse av historiefagets epistemologiske utgangspunkt om subjektivitet og objektivitet, hvordan historiebruken i manifestet bidrar til å etablere et sett med ulike identiteter, og hvordan den lingvistiske fremstillingen av fortiden i stor grad legger en sterk og selektiv moralsk føring på hvordan fortiden forstås og fremstilles.

Problemstillingen som oppgaven har søkt å undersøke er: Hvordan brukes historie i introduksjonskapitelet og i bok 1 av Anders Behring Breiviks manifest?

For å svare på denne problemstillingen har oppgaven analysert empirimaterialet ved hjelp av James Paul Gee sitt bidrag innen diskursanalyse. Mer spesifikt blir empirimaterialet analysert ved å ta i bruk en modifisert versjon av Gee sine syv «building tasks».

Gjennom en undersøkelse av empirimaterialet via diskursanalysen finner oppgaven flere funn som peker i retning at historiebruken i Breiviks manifest kan beskrives som et forsøk på å underbygge en forutinntatt konklusjon, som i tur i stor grad preges av identitetsetablering gjennom et selektivt utvalg av hendelser som beskrives gjennom en selektiv og moralsk dømmende retorikk. I første rekke opererer Breivik med et svart/hvitt bilde av fortiden, hvor det i Breiviks meningsunivers eksisterer en objektiv og absolutt sann historie. Ulike identitetsfremstillinger etableres også i manifestet, da spesielt en fremstilling av samfunnets indre fiender, en kristeneuropeisk identitet som Breivik selv hører hjemme under, men også fremstillingen av islam og muslimer som en kontinuerlig og bred trussel. Etableringen av den islamske identiteten gjøres i stor grad ved å ta i bruk en selektiv og moralsk dømmende retorikk.

Denne oppgaven bidrar i første omgang med å si noe mer konkret om historiebruken som ligger nedfelt i Breiviks manifest. Videre bidrar også denne oppgaven med å synliggjør den sentrale diskursmessige dimensjonen i historiefremstillingen, og hvordan dette språklige rammeverket kan etablerere selve grunnlaget for ulike fremstillinger av fortiden.