Helsepersonells erfaringer med ettersamtaler med pasienter ved bruk av skjerming i psykisk helsevern

Abstract

Målet med studien var å utforske helsepersonells erfaringer med ettersamtaler med pasienter ved bruk av skjerming i psykisk helsevern. Studiens teoretiske referanseramme inkluderte Goffmans teori om «totale institusjoner» og stigma, samt behandlingsfilosofien «recovery», med vekt på identitet og ansvarliggjøring. Studiens metode var kvalitativ, og datainnsamlingen ble gjennomført ved syv semistrukturelle individuelle intervjuer av sykepleiere, psykologer og leger/psykiatere. Intervjuene ble analysert i tråd med Lindseth og Norbergs fenomenologisk-hermeneutiske analysemetode. Analysen resulterte i 9 temaer: 1) Tidspunkt med hensyn til pasientens tilstand og funksjonsnivå, 2) Relasjonen mellom pasient og helsepersonell og helsepersonellets rolle overfor pasienten, 3) Helsepersonellets opptreden, 4) Tilbakeholdenhet og motstand mot å snakke om skjermingen, 5) Manglende forståelse og interesse, og opplevelse av nytteløshet, 6) Ettersamtalene fremkaller ubehag og pasientene oppfattes fremtidsfokuserte, 7) Brukermedvirkning som kan bidra til læring og forebygging, 8) Reparere relasjon og styrke identitet ved å redusere stigma, og 9) Praksisfjern prosedyre. Den overordnede forståelsen av funnene var at helsepersonellet levde i en spenning mellom særtrekkene i «totale institusjoner» og ønsket om å jobbe mer recovery-orientert. Ettersamtaler som fenomen levde tilsynelatende i en spenning mellom disse ytterpunktene, der helsepersonellet ble dratt mellom dem. Studiens betydning for praksis kan forhåpentligvis blant annet være at helsepersonell i større grad bevisstgjøres betydningen av sin relasjon til og rolle overfor pasienten når de tilbyr og gjennomfører ettersamtaler. Jeg håper at studien kan bidra til å belyse viktigheten av å inkludere pasientperspektivet i utarbeidingen av rutiner for ettersamtaler. Det er etter min oppfatning nødvendig med mer forskning på området, særlig på pasientperspektivet.