| dc.description.abstract | Denne studien har til hensikt å gi en strukturert oversikt over hvordan runealfabetet endrer seg i løpet av synkopetiden (ca. 500–800), og drøfte mulige grunner til det. Siden både språket og fuþarken gjennomgår store forandringer i akkurat denne perioden, har jeg også sett på hva slags sammenheng det kan være mellom disse.
For å forklare hvorfor fuþarken endrer seg, drøfter jeg fem teorier:
1. At 8 var et magisk tall
2. At runenavnene endret seg
3. At det ble for mange vokaler å holde styr på
4. At reduksjonen skyldtes et kulturelt forfall
5. At endringene skyldes stenografiske hensyn
Denne masteroppgaven er en teoretisk oppgave og en grafemstudie, da jeg i hovedsak har sett på utviklingen til runetegnene. Jeg har sett særskilt på ni skandinaviske runeinnskrifter fra perioden 500–800 og har ved hjelp av disse kartlagt hvilke endringer som skjer, og når de skjer. Oppgaven baserer seg i stor grad på arbeidene til Ottar Grønvik, som var en av de mest betydningsfulle forskerne innenfor dette feltet.
I overgangen fra den eldre til den yngre fuþark er det åtte runer som faller bort: ᛈ p, ᛇ ë, ᛜ ŋ, ᚷ g, ᚹ w, ᛖ e, ᛞ d og ᛟ o. I tillegg er det to runer som endrer lydverdi, og flere runetegn som endrer form. Formforandringene er grafiske og henger ikke sammen med de språklige endringene. Overordnet kan vi si at runene utvikler seg mot et én-stavssystem og blir mer økonomiske. Det er ulike grunner til at de åtte runene forsvinner, men funnene peker mot at det har blitt foretatt et bevisst valg i hvilke runer som ble beholdt, og hvilke som ble valgt bort, ved at det har blitt dannet logiske systemer for representasjonen av vokaler og konsonanter gjennom sammenslåinger, slik at én rune kunne representere flere lyder («flerverdige runer»). Altså at det har vært en form for «runereform». | |
