Akuttsaker i barnevernet: En kvalitativ studie av barneverntjenestens praksis i akutte tvangssaker

Abstract

Hensikt og problemstilling: Akutt tvangsvedtak med hjemmel i § 4–6, annet ledd i lov om barneverntjenester er et av de mest inngripende tiltak barneverntjenesten kan benytte. Vedtaket medfører at barnet umiddel-bart flytter ut av hjemmet mot foreldrenes vilje. Utforskning av saksfor-løpet i slike saker har vært avhandlingens overordnede problemstilling som jeg belyser gjennom to deltema: – Hvordan arbeider barneverntjenesten seg fram mot beslutningen i akutte tvangssaker? – Hvordan arter den eventuelle medvirkningen seg for barn og foreldre i det akutte saksforløpet? Avhandlingens problemstilling er altså knyttet opp mot utforskning av barneverntjenestens vurdering av barnets omsorgssituasjon når den treffer akuttvedtaket og oppfølging av barn og foreldre videre i saksforløpet. Metode: Datagrunnlaget er transkriberte tekster fra semistrukturerte intervjuer med ansatte i 16 kommunale barneverntjenester i Norge og fire tilsvarende tjenester (Jugendamt) i Tyskland. I de norske sakene er i tillegg anonymiserte dokumenter fra fylkesnemnda og tingretten re-presentert. 29 akuttsaker, 22 norske og sju tyske, inngår i datagrunnlaget. Tekstene er analysert med tre ulike kvalitative analysemetoder: Syste-matic text condensation (STC), thematic analysis (TA) og constructivist Grounded Theory. Resultater: Et hovedfunn er at barneverntjenesten, fra den får melding om bekymring og til den treffer akuttvedtaket, arbeider seg fram langs to beslutningsspor: Det raske og det langsomme hastesporet. Sporene indikerer også at det er ulike terskler for barneverntjenestenes bruk av akutt-vedtak. Begge hastespor består av akuttsaker som lar seg gruppere i sakstyper. I det raske sporet er de som saken direkte gjelder ukjente for barneverntjenesten. I det langsomme kjenner ofte barneverntjenesten barnet og familien fra tidligere, men har ikke kommet i posisjon til å iverksettetiltak. Et trekk ved sakene, uavhengig av hvilket spor de følger, er at be-slutningen om akuttvedtak og plasseringen av barnet skjer svært raskt og som regel uten at familien er forberedt eller underrettet i forkant. Sammenligningen av tysk og norsk akuttpraksis viser at det er kontraster på følgende områder: brukermedvirkning og innflytelse, akutt-plasseringens lengde og familiens posisjon. Når det gjelder bruker-medvirkning, indikerer datagrunnlaget at tyske barn og foreldre har et tydelig og gjennomgående eierforhold til sin egen akuttsak. En konsekvens er at barn og ungdom i de tyske sakene er tilbøyelige til å ha en mindre omstendelig vei om de ønsker å avslutte akuttplasseringen. Det er også et trekk ved de tyske akuttplasseringene i datagrunnlaget at de kan ha et kortere forløp sammenlignet med de norske. Når det gjelder barn og særlig ungdoms medvirkning i akuttforløpet, er et hovedfunn at barn og ungdom både medvirker og har medinnflytelse på beslutningen om å treffe akuttvedtaket. Barnet skaper troverdighet i akuttforløpet ved verbal kommunikasjon og ulike kroppslige formidlingsformer. For foreldre er situasjonen nærmest omvendt. Sammenlignet med barnet legger barneverntjenesten gjennomgående mindre vekt på foreldrenes synspunkter. Konklusjon: Både barneverntjenesten og Jugendamt legger vekt på barnets medvirkning og innflytelse når akuttvedtaket treffes. Selv om det norske barnet seinere bringer inn nyanser eller nye momenter, preger i stor grad det barnet formidlet i det første møtet med barneverntjenesten akuttforløpet. Jugendamt gir barnet tydeligere medinnflytelse også etter at akuttvedtaket er truffet. I tillegg indikerer datagrunnlaget at Jugendamt, i større grad enn barneverntjenesten, benytter akuttvedtaket til å initiere hjelpetiltak i familien. Studien peker på at den norske barneverntjenesten, ved i større grad å ta hensyn til både barnets og foreldrenes rettigheter, kan utvikle en mer balansert akuttpraksis.