Vil sykepleieres økt kunnskap innen deeskaleringsteknikker kunne bidra til å redusere bruken av mekanisk tvang?

Abstract

Bakgrunn Psykisk lidelse er noe som kan ramme hvem som helst, og føre til store belastninger. I 2018 mottok kontrollkommisjonen ett hundre og sekstien pasientklager fra personer utsatt for kortvarig fastholdning og mekaniske tvangsmidler. Det er nødvendig å undersøke muligheten for å redusere bruken av mekaniske tvangsmidler, og samtidig belyse bruken av deeskaleringsteknikker og effekten opplæring og kunnskap innen dette kan ha i utageringssituasjoner. Hensikt Oppgavens hensikt er å undersøke om økt kunnskap innen deeskalering vil bidra til å redusere bruken av mekanisk tvang, og hvilke faktorer som vil påvirke dette. Metode Vi har benyttet en integrativ litteraturstudie som metode, der vi har analysert fire forskningsartikler. Disse artiklene satt sammen med relevante oversiktsartikler danner grunnlag for vår besvarelse. Oppgaven besvares med et sykepleieperspektiv. Resultat Resultatene viste at sykepleiere var skuffet over at deeskaleringsteknikker ble sett på som bevisbasert praksis. Det ble avdekket at deltagerne la til rette for en forforståelse om at effekten av deeskaleringsteknikker var avhengig av at sykepleierne hadde en relasjon til pasienten. Funnene viser til at deeskalering har effekt i praksis, men at sykepleiere ikke har tillit til teknikkene dersom risikoen for vold er større. Egen angst i utageringssituasjoner ble identifisert som en viktig faktor for hvorfor det ble tatt i bruk mer restriktive tiltak fremfor deeskalering. Opplæringen innen deeskaleringsteknikker førte også til minimal innvirkning på sykepleieres evne til å regulere egne følelser av angst.