"Moren til Moa er en fisk": Kommunikasjon av maktstrukturer mellom barn og voksne i Akvarium

Abstract

I denne oppgaven gjør jeg en analyse bildeboka Akvarium (2014) av Gro Dahle og Svein Nyhus. I bildeboka møter leseren Moa, som bor sammen med moren sin. Moren til Moa er en gullfisk. Relasjonen mellom Moa og moren er forvridd, der det er Moa som må være den ansvarlige og voksne, samtidig som hun har svært få muligheter til å endre egen livssituasjon. Relasjonen mellom Moa og moren kontrasteres av relasjonen mellom Moa og hennes lærer, en ansvarlig og omsorgsfull voksen. Samtidig kan bildeboken både leses konkret og utforskende. Oppgavens problemstilling er derfor følgende: Hvordan kommuniseres maktstrukturer mellom barn og voksne i bildeboka Akvarium?

For å belyse problemstillingen benytter jeg teori fra ulike felt innenfor litteraturvitenskapen. Særegenheter ved bildeboka som medium blir løftet frem (Hallberg, 1982, 2022; Nikolajeva, 2016). Wolfgang Isers implisitte leser (1976/1978) blir knyttet til Barbara Walls forståelse av fortellerens henvendelse (1991), og danner bakteppet for å kunne undersøke ulike tekststrukturer i bildeboka. For å kunne undersøke maktstrukturene vil både Maria Nikolajevas (2010) maktkritiske begrep aetonormativitet og Clémentine Beauvais (2013) maktbegreper autoritet og mulighet benyttes for å kunne ha en nyansert tilnærming til maktstrukturene.

Analysen avdekker to tydelige tekststrukturer jeg kaller barneleseren og voksenleseren. Barneleserens forståelse er svært tekstnær, og bildene på oppslagene blir forstått som støtte til verbalteksten. Barneleseren forstår morens fisketilstand som noe som forhindrer henne i å ta ansvar for Moa, og Moas økte ansvar som en konsekvens av fisketilstanden. Moa får større fysisk makt i relasjonen. Moas lærer er en autoritet, som tilrettelegger for Moas makt og muligheter. Voksenleseren er en mer utforskende og kritisk tekststruktur, der ikonoteksten blir gransket og undersøkt. For voksenleseren har moren tydelig aetonormativ makt over Moa, og presser Moa inn i en ansvarsrolle uten reell makt. Læreren som autoritet tilrettelegger for Moas makt og muligheter, særlig ved å tre inn i hennes private sfære. Lærerens inntreden utfordrer også morens aetonormative makt. Bildebokens siste oppslag kan, på bakgrunn av forståelsen av fisken og relasjonen mellom Moa og de voksne karakterene, både leses som håpefullt og dystert.

Barne- og voksenleseren som fullstendige tekststrukturer åpner for at empiriske lesere kan tilnærme seg tekstens ulike leserposisjoner. Både den sosiale konteksten bildeboka leses i og egne erfaringer vil påvirke hvordan en empirisk leser tilnærmer seg tekststrukturene. Dette kan føre til at barneleseren som tekststruktur blir en tom leserposisjon, som et utgangspunkt for lesing som den empiriske leseren beveger seg bort fra. For en empirisk leser med erfaringer som gjør både barne- og voksenleseren synlige, vil det være mulig å bevege seg mellom tekststrukturene gjennom teksten – hen vil kunne være en mellomleser. Begrensninger ved analysen blir også løftet frem i diskusjonen, både knyttet til teori, leserbegreper og å gjennomføre en maktanalyse av en bildebok fra en voksen posisjon.

Maktstrukturene i Akvarium vil være mer og mindre tilgjengelige for empiriske lesere, avhengig av hvilken tekststruktur hen tilnærmer seg. Særlig de polyfone kvalitetene ved bildeboka gjør at maktstrukturene er både tilgjengelige og utilgjengelige samtidig. Det faktum at maktstrukturene som begrenser Moa ikke er synlige for barneleseren, er et aetonormativt trekk ved bildeboka, da empiriske lesere som tilnærmer seg denne konkrete tekststrukturen ikke vil få øye på Moas maktmuligheter og undertrykkelse. Det frigjørende potensialet i bildeboka kan dermed være skjult for de undertrykte leserne. Samtidig utfordrer bildebøker som Akvarium forståelsen av bildebøker som ren barnelitteratur, da kompleksiteten og de polyfone kvalitetene setter høye krav til leseren. Slik rokker Akvarium ved en aetonormativ forståelse av bildebøker som simpel og lite kompleks litteratur.

In this thesis I examine the picture book Akvarium by Norwegian authors Gro Dahle and Svein Nyhus. The main character, Moa, lives with her mom, a goldfish who resides in an aquarium in their living room. The relationship between mother and daughter is distorted, with Moa being the responsible “adult”, with no real means of changing her conditions. This is in stark contrast to Moa’s teacher, a caring, warm and responsible adult. Akvarium can be read both literally and critically, both keeping close to and examining the spreads. This thesis main issue will thus be the following: How is structures of power between children and adults communicated in the picture book Akvarium?

To examine this issue, I will use theoretical concepts from different fields of literary research. Practices to examine picture books will be presentet (Hallberg, 1982, 2022; Nikolajeva, 2016). Wolfgang Iser’s implied reader (1976/1978) will be combined with Barbara Walls understanding of addressing the readers (1991), and form the theoretical backdrop to be able to examine the structures of the text. To study the power structures between children and adults, I will use both Maria Nikolajeva’s aetonormativity (2010) and Clémentine Beauvais’ (2013) authority and might as analytical tools.

The analysis uncovers two distinct implied readers in the text, who I will call the child reader and the adult reader. The child reader’s understanding is literal, with the pictures acting as support to the verbal text. This reader understands the mom as to be trapped by her condition, and Moas heightened responsibility and burden as a consequence of her mother being a fish. Moa is given more physical power and becomes the powerful one in the relationship with her mother. Moa’s teacher has authority that facilitates Moas might and power. The adult reader has a more critical approach to Akvarium and examines both the iconotext and how the different modalities contradict and challenge each other. To the adult reader, the mother has aetonormative power over Moa, and pushes her to take on more and more responsibility, without having more power in the relationship. The teacher as an authority makes room for Moa to be a kid and have might, especially when she enters Moa’s private life – this also challenges the mother’s aetonormative power. Akvarium’s last double-spread can thus be understood as both hopeful and grim, according to how the reader understands the fish and the relationship between Moa and the adults in her life.

Akvarium’s implied readers, the child and adult reader, as complete structures in the text, make it possible for empirical readers to approach both of the implied readers. The social context in which the picture book is read could impact how empirical readers approach and understand it. This also applies to the empirical readers’ experiences – these will also affect how both the story as a whole and different elements in it will be realized. Both these factors can lead to the child reader being a superfluous implied reader, that is just used as a starting point for the reader, as they move further towards the adult reader throughout their reading experience. For an empirical reader with experiences that make both the child and adult reader visible at the same time, it will be possible to move between them throughout the text. These empirical readers will thus be readers between the positions the implied readers invite them to approach. Limitations of this thesis is also discussed, both containing to the theories used, the understanding of the readers, and possible problems with doing a power analysis of a picture book from the position of an adult.

The power structures in Akvarium will be visible to empirical readers, depending on which implied readers they approach. The polyphonic qualities of the picture book make the structures both available and unavailable simultaneously. This can be understood as an aetonormative aspect of Akvarium, as the power structures that marginalize Moa aren’t visible to the child reader and the empirical readers that approach this implied reader. These empirical readers won’t be able to see Moa’s might and suppression. The liberating potential of the picture book might thus be hidden to marginalized readers. At the same time, Akvarium and similar picture books challenge an understanding of picture books as purely for children, as the complexity and polyphonic traits require an experienced reader to realize the book’s full potential – an aetonormative understanding of picture books as simplistic, childish literature is thus challenged.