Tett på døden: En etnografisk studie av hvordan pleiepersonell i flerkulturelle arbeidsfellesskap i sykehjem opplever og håndterer møtet med døden

Abstract

Bakgrunn: Døden er en del av arbeidshverdagen for pleiepersonell ved norske sykehjem, ettersom det er der om lag halvparten av alle dødsfall i Norge skjer. Pleierne på sykehjemmet må derfor kontinuerlig håndtere denne delen av arbeidet. Hvordan helsepersonell forholder seg til møtet med døden kan ha en betydelig innvirkning, først og fremst på kvaliteten på omsorgen som tilbys til mennesker i livets sluttfase og deres pårørende, men også for de ansattes egen velvære. Globalisering og migrasjon, kombinert med etterspørsel etter arbeidskraft i den norske velferdsstaten, har i økende grad ført til et flerkulturelt arbeidsfellesskap ved norske sykehjem. Det er begrenset kunnskap om hvordan pleiepersonell i slike flerkulturelle arbeidsfellesskap i sykehjem opplever og håndterer møtet med døden. Mål: Hensikten med denne studien er, gjennom en psykososial tilnærming, å øke kunnskapen om og forståelsen av hvordan pleiepersonell i flerkulturelle arbeidsfellesskap i sykehjem opplever og håndterer møtet med døden. Dette overordnede målet blir utforsket gjennom tre delspørsmål: 1) Hvilke institusjonelle prosedyrer, strukturer og ritualer støtter eller undergraver kommunikasjon om personlige opplevelser og eksistensielle erfaringer når pleierne møter døden i sykehjemmet? 2) Hvordan opplever og forholder pleiere som utøver omsorg til beboere i sykehjem seg til kulturelt mangfold i arbeidsfellesskapet? 3) Hvordan kommer eksistensielle spørsmål, følelser og holdninger til uttrykk i den enkelte pleiers fortellinger om å være i en nær relasjon til en beboer som senere døde? Metode: Studien har et kvalitativt design basert på etnografisk metode. Feltarbeidet ble utført over en periode på seks måneder. Datainnsamlingen består av en kombinasjon av observasjon, feltsamtaler og narrative intervjuer med pleiepersonell som arbeidet i flerkulturelle arbeidsfellesskap ved to sykehjem i Norge. Analysen av feltarbeidet har en psykososial tilnærming med gruppebasert dybdehermeneutisk fortolkning. De narrative intervjuene er analysert ved bruk av fortolkende fenomenologisk analyse. Funn: Artikkel I utforsker hvordan pleiepersonell i flerkulturelle arbeidsfellesskap på sykehjem opplever og håndterer møtet med den døde kroppen. Analysen viser at pleierne opplevde møtet med den døde kroppen som en tvetydig tilstand, der avdøde ble oppfattet som verken levende eller død. De kunne føle redsel og uhygge når de stelte den døde kroppen og transporterte den avdøde til kjølerommet. Samtidig ga det å gi den avdøde omsorg og respekt gjennom det siste stellet pleierne en følelse av å bidra til en verdig avslutning. Institusjonelle rutiner ga pleierne en struktur for å håndtere beboerens overgang fra liv til død, men disse var ikke tilstrekkelige for å forhindre følelsen av «de uhyggelige». Artikkel II undersøker hvordan pleiepersonell i sykehjem som utøver omsorg til beboere i livets sluttfase opplever og forholder seg til et flerkulturelt arbeidsfellesskap. Funnene avdekker at ansatte med innvandrerbakgrunn ble ansett som et problem i en arbeidshverdag preget av travelhet og tidspress. For å unngå å bli stigmatisert som et (innvandrer-) problem i arbeidsfellesskapet, benyttet pleiere med minoritetsbakgrunn ulike strategier. Både majoritets- og minoritetsnorske pleiere viste diskriminering og rasisme mot kolleger med minoritetsbakgrunn. Artikkel III utforsker og søker å utvikle forståelse for pleiernes emosjonelle opplevelser av å være i en nær relasjon til beboere som senere dør på sykehjemmet. Analysen viser at de personlige båndene pleierne utviklet med enkelte beboere vekket sterke følelser. Pleierne satte stor pris på disse nære og gjensidige relasjonene, samtidig som de strevde med å finne mening i beboernes død. De ønsket å gjøre godt og være noe godt for beboerne, og de ga mye av seg selv. Samtidig opplevde de et stort ansvar i omsorgen for beboerne i den siste tiden, noe som skapte uro for å ikke strekke til, eller gjøre noe som kunne være feil eller som ikke var til det beste for beboeren. Pleierne slet med å balansere det å være personlig og profesjonell i disse relasjonene med beboerne. Et gjennomgående funn i avhandlingen er at pleierne ikke kommuniserte med hverandre om eksistensielle eller emosjonelle erfaringer relatert til omsorg for beboere i livets siste fase og møte med deres død. De delte heller ikke sine tanker og følelser om det kulturelle mangfoldet i arbeidsfellesskapet. Manglende kommunikasjon om både eksistensielle og emosjonelle opplevelser knyttet til døden og det kulturelle mangfoldet i arbeidsfellesskapet kan i et psykososialt perspektiv tolkes som forsvar mot angst. Dette forsvaret mot angst inkluderer angst for døden, den døde kroppen, det fremmede, og det eksistensielle ansvaret i omsorgen for den døende. Tolkningen antyder også at det eksisterer et kollektivt sosialt forsvar mot angst i arbeidsfellesskapet. Konklusjon og implikasjoner: Ved å anvende et psykososialt perspektiv gir avhandlingen en dyptgående forståelse av hvordan pleiere i flerkulturelle arbeidsfellesskap i sykehjem opplever og håndterer møtet med døden. Forsvar mot angst som utvikles for å holde følelser på avstand, kan hindre pleierne i å bearbeide emosjonelle og eksistensielle opplevelser og lære av sine erfaringer fra omsorgsarbeid ved livets slutt. Dette kan ha en negativ innvirkning på omsorgskvaliteten som tilbys, samt på arbeidsmiljøet og trivselen til pleierne. For å forbedre omsorgen ved livets slutt i sykehjem og styrke arbeidsmiljø og profesjonell utvikling for pleierne, bør det legges til rette for systematisk refleksjon og veiledning i sykehjemmene. Dette kan bidra til å skape en kultur der pleierne føler seg tryggere på å dele sine tanker, følelser og erfaringer, både knyttet til døden og til det kulturelle mangfoldet i arbeidsfellesskapet. Dette vil i sin tur kunne ha en positiv innvirkning på kvaliteten på omsorgen som blir gitt, samt på arbeidsmiljøet og trivselen til pleierne. Gjennom fortolkningen av hvorfor taushet oppstår i arbeidsfellesskapet og en vektlegging av følelser gir avhandlingen innsikt i en viktig, men ofte oversett dimensjon av omsorg ved livets slutt i sykehjem. Denne innsikten kan bidra til å styrke praksis, gi informasjon til politiske beslutningstakere og øke kunnskapen innen fagfeltet.