Sustainability Education and the Political Role of Educators: Encounters Between Zapatista and Norwegian Perspectives

Abstract

This thesis is a contribution to the wide field of research and practice that seeks to reflect on, understand, and find concrete ways to cope with and tackle the environmental challenges and ecological crisis we are experiencing globally. More specifically, it situates itself in the field of Education for Sustainability and looks at the role of early childhood educators in this evolving and potentially transformative field of practice. This study takes as point of departure the political nature of questions of sustainability and uses the critical lens provided by the work of Paolo Freire (1921-1997) as a framework to discuss and expand our understanding of what being an educator for sustainability can mean. With the help of a critical bricolage methodology, it creates an encounter between the perspectives of Norwegian educators and those of the Zapatista organization, a Mexican Indigenous and peasant movement that has built the autonomy of its people, challenges Western anthropocentrism and explicitly politicizes its education. This is represented through the main research question: How can the encounter of Zapatista perspectives with Norwegian kindergarten realities help make sense of early childhood educators’ political role and engagement with sustainability? Three specific research questions are then defined and discussed through three articles that shed light on various factors that have an impact on the way educators engage politically with sustainability. In the first article, I explore how sustainability and its related values are reflected in the Zapatistas’ practices of autonomy. This leads into a discussion on how sustainability is always part of a sociocultural context with a worldview that shapes how it is understood and practised. With this in mind, the article explores ways in which sustainability can be politicized to foster an education that is truly transformative. In the second article, the focus is on the temporal dimension of sustainability, and ways in which Zapatista and Norwegian educators engage with it. It concludes that educators can redefine their relationship with the world by reframing how they relate to time, in its historical, affective, and practical dimensions. This would strengthen the transformative power of their practices inside and outside the kindergarten. In the third article, I shed light on the centrality of place for how both Zapatista and Norwegian educators may engage politically with sustainability. The discussion shows that belonging to a peasant culture helps connect to place in unique ways, fostering ecological, social and political values that can help educators to connect the personal and professional and to engage politically with issues affecting their community. Looking at the three articles together allows us to condense the study’s findings into two main topics. First, the engagement of educators with sustainability issues is interwoven with their engagement with community. As historical beings situated within specific contexts, community engagement is linked to questions of identity and humans’ relationship with the world. It is also the condition for taking action around common values, together with others with whom educators form and strengthen this community. Secondly, this study finds that notions of educators’ professionalism, preparation and development are Central to sustainability education. More specifically, these should be redefined in ways that allow educators to view themselves as humans in Perpetual becoming, to question taken-for-granted assumptions and dominant discourses, and to strengthen their belief in their own transformative power. By challenging dominant discourses on both sustainability and the role of early childhood educators, this study joins other critical voices that bring attention to the fact that alternatives are possible. It intends to foster hope, which I believe is its most valuable contribution to both fields of research and practice.

NORSK SAMMENDRAG Denne avhandlingen er et bidrag til det brede forsknings- og praksisfeltet som reflekterer over, forsøker å forstå og utvikle strategier for å håndtere den økologiske krisen og de miljøutfordringene vi konfronteres med globalt. Avhandlingen inngår i feltet utdanning for bærekraft og ser på barnehagepedagogenes spesifikke rolle i dette potensielt transformative feltet. Jeg tar utgangspunkt i bærekraftspørsmålenes politiske karakter og bruker Paolo Freires (1921-1997) kritiske blikk som ramme for å diskutere og utvide forståelsen av hva det innebærer å være «pedagog for bærekraft». Ved bruk av kritisk bricolage-metodologi organiserer studien et møte mellom perspektivene til norske pedagoger og dem som preger Zapatistene, en urfolkbevegelse som har bygget sin autonomi i Mexico, utfordrer vestlig antroposentrisme og eksplisitt politiserer utdanningssystemet sitt. Dette demonstreres med følgende forskningsspørsmål: Hvordan kan et møte mellom perspektiver til zapatistene og norske barnehagepedagoger tydeliggjøre pedagogenes politiske rolle og engasjement i bærekraftspørsmål? Tre delspørsmål blir deretter definert og diskutert i tre artikler. De viser til ulike faktorer som kan påvirke pedagogenes politiske engasjement i bærekraft. I den første artikkelen utforsker jeg hvordan bærekraft og tilknyttede verdier gjenspeiles i zapatistenes autonomipraksis. Dette fører til en diskusjon om begrepet bærekraft som rotfestet i en sosiokulturell kontekst og et verdenssyn, noe som igjen former både hvordan det forståes og hvordan det praktiseres. Med dette i tankene utforsker jeg deretter hvordan bærekraft kan politiseres for å bidra til en transformativ utdanning. I artikkel nummer to retter jeg blikket mot bærekraftsbegrepets temporale dimensjon for å undersøke hvordan zapatistene og de norske pedagogene forholder seg til den. Konklusjonen her er at pedagogene kan redefinere sitt forhold til verden ved å endre måten de forholder seg til tid, i dens historiske, affektive og praktiske dimensjoner. Dette igjen vil kunne øke den transformative effekten i pedagogenes praksis både innenfor og utenfor barnehagene. I den tredje artikkelen tar jeg for meg viktigheten av forholdet til begrepet sted for hvordan zapatistene og de norske pedagogene engasjerer seg i bærekraftspørsmål. Studien viser at tilhørighet til en bondekultur bidrar til å utvikle en følelse av stedstilknytting, og at dette igjen bidrar til økologiske, sosiale og politiske verdier som kan hjelpe pedagoger med å skape bånd mellom det personlige og det profesjonelle samt hjelper dem ut i et politisk engasjement rundt saker som gjelder fellesskapet. Lest under ett viser disse tre artiklene at avhandlingens resultater kan samles i to hovedtemaer: For det første er pedagogenes engasjement for bærekraftspørsmål flettet sammen med deres engasjement i fellesskapet. Som historiske vesener, situert i helt spesifikke sammenhenger, er det engasjementet de utviser for og i fellesskapet forbundet med spørsmål om identitet og forhold til verden. Dette er dessuten en forutsetning for handling sammen med andre, rundt felles verdier, i og for fellesskapet. For det andre viser studien at i en utdanning for bærekraft er begreper som pedagogenes profesjonalitet, forberedelse og utvikling helt sentrale. Helst burde disse defineres på en måte som gjør det mulig for pedagogene å se seg selv som mennesker i stadig utvikling med mulighet til å stille spørsmål ved selvfølgeligheter og dominerende diskurser og til å styrke troen på egne transformative evner. Denne studien utfordrer en nettopp dominerende diskurs både om bærekraft og pedagogenes rolle, og slutter seg til andre kritiske stemmer som gjør oppmerksom på at det finnes alternativer. Den skal fostre håp – dens viktigste bidrag, slik jeg ser det, til både forsknings- og praksisfeltet.

Resumen (In Spanish) Esta tesis es una contribución a los campos de investigación y practica que buscan reflexionar, comprender y afrontar los retos ecológicos y la crisis del medioambiente que estamos viviendo a nivel global. Más específicamente, pertenece al campo de la educación para la sostenibilidad y se enfoca en el papel de los/las educadores/as de primera infancia en este campo en evolución y potencialmente transformador. Este estudio toma como punto de partida el carácter político de las cuestiones de sostenibilidad y usa la mirada crítica de Paolo Freire (1921-1997) como marco teórico para discutir y expandir nuestra comprensión de lo que ser educador/a para la sostenibilidad significa. Por el medio de una metodología de bricolage, el estudio crea un encuentro entre las perspectivas de educadores/as noruegos y aquellas presentes en la organización Zapatista en México (un movimiento social Indígena y paisano que construyó la autonomía de su pueblo, reta el antropocentrismo occidental y politiza su educación). Esto se concretiza en la siguiente pregunta de investigación: ¿Como puede un encuentro entre perspectivas Zapatistas y las de educadores/as noruegos/as ayudarnos a comprender el papel político de los/as educadores/as de primera infancia y su involucramiento con cuestiones de sostenibilidad? Tres preguntas especificas fueron definidas y discutidas por el medio de tres artículos que examinan varios factores que impactan la manera en que los/as educadores/as se involucran políticamente con el tema de la sostenibilidad. En el primer artículo, exploro como la sostenibilidad y los valores asociados con ella, se reflejan en la practicas de autonomía de los/as Zapatistas. Esto conduce a una discusión sobre el hecho de que la sostenibilidad siempre es parte de un contexto sociocultural y de una cosmovisión que determina como es entendida y practicada. El artículo explora varias formas en que la sostenibilidad puede ser politizada para crear una educación realmente transformadora. El secundo artículo se enfoca en la dimensión temporal de la sostenibilidad, y las formas en que los/as Zapatistas y los/as educadores/as noruegos/as se involucran con ella. Concluye con que los/as educadores/as pueden redefinir su relación con el mundo mediante un cambio en su forma de relacionarse con el tiempo, en sus dimensiones históricas, afectivas y prácticas. Esto permitiría fortalecer el poder transformador de sus prácticas dentro y afuera de la escuela. En el tercer artículo me intereso por la importancia del lugar en la forma en que los/as Zapatistas y los/as educadores/as noruegos/as se involucran con la sostenibilidad. La discusión muestra que pertenecer a una cultura campesina permite una conexión especial con el lugar, con valores ecológicos, sociales y políticos que pueden ayudar a los/as educadores/as a tejer lo personal y lo profesional e involucrarse políticamente con asuntos afectando su comunidad. Estos tres artículos permiten sintetizar los resultados del estudio bajo dos temas principales. Primero, el involucramiento de los/as educadores/as con la sostenibilidad está ligado a su relación con la comunidad. Como seres históricos, situados en contextos específicos, esto tiene que ver con cuestiones de identidad y como el humano se relaciona con el mundo. También es una condición para poder actuar, en base a valores comunes, con otros con quienes los/as educadores/as forman y fortalecen la comunidad. Luego, el estudio muestra que el profesionalismo, la preparación y el desarrollo de los/as educadores/as son temas centrales en una educación para la sostenibilidad. Mas específicamente, estos temas deberían ser redefinidos de una manera que permita a los/as educadores/as verse como humanos en permanente devenir, cuestionar lo evidente y los discursos dominantes, y fortalecer su fe en su propio poder de transformación. Este estudio reta los discursos dominantes sobre sostenibilidad y el papel de los/as educadores/as de primera infancia, y se une a otras voces críticas que llaman la atención sobre el hecho de que alternativas son posibles. Busca generar esperanza, lo que es, según yo, su más valiosa contribución a ambos campos de investigación y práctica.