Finansiell overføring av operasjonell risiko i finansinstitusjoner gjennom finansielle kontrakter

Abstract

Basel II, som er det regulatoriske rammeverket for banker og andre finansinstitusjoner, introduserte regulatoriske kapitalkrav for operasjonell risikoeksponering. Operasjonell risiko er definert som risikoen for tap som resultat av utilstrekkelige eller feilede interne prosesser eller systemer, menneskelige feil og fra eksterne hendelser. Blant flere ulike tilnærminger til styring av operasjonell risiko, kan en finansinstitusjon velge å overføre ansvaret for tapene fra en operasjonell risikokilde til en annen part. Basel II åpner for at slike løsninger kan trekkes fra kapitalkravet for operasjonell risiko. Det stilles en rekke forutsetninger for å bruke denne muligheten. Banken må benytte det Basel II kategoriserer som en avansert målemetode i beregningen av sitt kapitalkrav for operasjonell risiko. Få banker bruker i dag slike metoder. De finansielle kontraktene for overføring av operasjonelle tap må også oppfylle en rekke krav ifølge det regulatoriske rammeverket. Kontraktene kan lages etter modell fra derivatkontrakter fra andre markeder. Et derivat er en finansiell kontrakt hvis pris er avledet fra prisen fra en annen eiendel. Opsjoner, en kontraktstype som gir kjøperen retten, men ikke plikten, til å selge eller kjøpe en eiendel innenfor en kontraktsperiode er et instrument som er foreslått brukt i derivatkontrakter for operasjonell risiko. En spesiell forsikringsavtale for operasjonell risiko har allerede en opsjonsdel innebygget. Imidlertid må kontraktene tilpasses særegenhetene til operasjonell risiko. I motsetning til andre risikokategorier en bank er eksponert mot, er mange kilder til operasjonell risiko plassert innad i banken selv. Dette gjør at informasjonen rundt den operasjonelle risikoeksponeringen ikke er lik for banken og utenforstående. Ulik informasjonstilgang, asymmetrisk informasjon, er et problem for overføring av operasjonell risikoeksponering gjennom derivatkontrakter. Valgene den forsikrede parten gjør etter å ha fjernet den økonomiske belastningen fra en tapskilde kan være andre enn de valgene den ville gjort dersom den hadde full eksponering mot tapene. Dette kalles moral hazard og er en effekt av ulik informasjonstilgang. Moral hazard kan begrense tilbudssiden i et marked for overføring av operasjonell risikoeksponering. Oppgaven viser at det er store utfordringer for en fremtidig bruk av derivatkontrakter for overføring av operasjonell risiko, basert på informasjonsproblemer og regulatoriske hindringer.