Beslutningsgrunnlag for investeringer i Sandnes kommune

Abstract

Bygninger skaper rammer for rasjonelle og effektive arbeidsprosesser. Samtidig er de en viktig del av kommunens realkapital. Eiendomsvirksomhet utgjør 15 – 20 % av den årlige kontantstrømmen i en kommune. Gjennom denne oppgaven ønsker jeg å se på beslutningsgrunnlaget for investeringer i kommunen. Ved kartlegging av eksisterende rutiner og beskrivelser av anbefalte rutiner er målet å komme frem til forslag til forbedringer. Oppgaven tar utgangspunkt i investeringer i eiendom. Sandnes kommune er en sentralt plassert kommune på Nord – Jæren. Kommunen er i stor vekst, noe som fører med seg stort behov for nyinvesteringer. Byggeherrefunksjonen er underlagt formelle krav som må oppfylles. I tillegg foreligger det prosedyrebeskrivelser som er vedtatt i kommunen. Økonomisk teori gir god veiledning til hvordan kravene skal løses. Kommuneloven gir overordnede føringer for rollefordelingen mellom bystyret og rådmannen. Rådmannen skal påse at saker som legges fram for bystyret er forsvarlig utredet, og at vedtak blir iverksatt. Dette setter klare krav til rutiner og rutinebeskrivelser. I tillegg gir loven føringer om balansekrav som begrenser hvilke økonomiske forpliktelser kommunen kan pådra seg. Lov om offentlig anskaffelser setter krav om at kommunen under planlegging av den enkelte anskaffelse skal ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Kravene blir underbygget i plan - og bygningsloven. Sandnes kommune har vedtatt rutiner for kommunale byggesaker, anskaffelsespolitikk for Sandnes kommune, miljøplan og handlingsplan for energi og klima. Samlet gir disse beskrivelser for investeringsprosjektene som skal være førende for hvert enkelt prosjekt. Oppgaven bygger på kvalitativ metode med praktisk studie av prosesser. Det er benyttet både primære og sekundære data i oppgaven. Gjennom intervjuer av sentrale personer innen ulike virksomhetsområder i kommunen, ses på eksisterende rutiner mot de formelle kravene og om rutinene fungerer som forutsatt. Det fremkommer i intervjuene at det er avvik mellom vedtatte rutiner og praksis. Dette gjelder samhandling mellom enhetene og grunnlaget for kalkyler som blir foretatt, i tillegg til avvik i den praktiske gjennomføringen. Det bemerkes her at rutinene begynner å bli gamle. De ble vedtatt i år 2000. Kravene, særlig i tidligfasen i prosjektene er skjerpet i lovverket. Kommunen har i tillegg vedtatt handlingsplaner som forsterker kravene, særlig i forhold til miljø. Her viser analysen at vedtatte rutiner og praksisen ikke følger opp dette godt nok. Funnene i intervjuene blir drøftet mot flere forhold, som strategi, rutinebeskrivelser, beslutningsarenaer og kvalitetssikring. Dette er forhold som er grunnleggende og må ligge i bunn for å få gode prosesser. Videre drøftes funnene mot de ulike fasene i prosessen, og ulike interessenter og deres innvirkning på beslutninger som tas. Fra drøftingen er det kommet frem behov for å utarbeide nye byggesaksrutiner. Det anbefales å utarbeide overordnet eiendomsstrategi som kan være førende for investeringene. Ressursinnsatsen foreslås styrket innen prognosearbeidet, langsiktige planer og i de tidlige fasene i prosjektene for å imøtekomme de formelle kravene. Styrking av disse områdene vil kunne gi store besparelser i senere faser i byggeprosjektene. Det vil gi et godt grunnlag for å bygge bærekraftige bygg, og det vil styrke beslutningsgrunnlaget for investeringene i kommunen.