Hvordan påvirker erfaringer fra analyser, evalueringer, øvelser og hendelser rutinene for varsling og mobilisering av kriseledelsen?

Abstract

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det vært en stadig økt satsing på samfunnssikkerhet og sivil beredskap i Norge. Dette gjenspeiles i en rekke overordnede styrende dokumenter publisert av myndighetene. Forskningsaktivitet og utdannelsestilbud er også tegn på denne økte satsingen innenfor fagområdene. Til tross for dette oppleves det ofte at konklusjoner i evalueringsrapporter, enten etter hendelser eller gjennom tilsyn, påpeker svakheter i beredskapen og manglende krisehåndteringsevne. Blant annet ble det i evalueringen av terrorhendelsene 22. juli 2011 rettet kritikk mot Justis- og politidepartementet for at krisestaben ikke ble mobilisert. Denne kritikken gir grunnlag for å se nærmere på varsling og mobilisering av kriseledelsen som et konkret beredskapstiltak for å styrke krisehåndteringsevnen. Med bakgrunn i dette er det formulert følgende problemstilling: Hvordan påvirker erfaringer fra analyser, evalueringer, øvelser og hendelser rutinene for varsling og mobilisering av kriseledelsen? En overordnet tilnærming til denne problemstillingen er å knytte beredskapsarbeidet opp mot tre dimensjoner; struktur, kompetanse og kultur. Det teoretiske grunnlaget i oppgaven er basert på disse dimensjonene, hvor det blant annet presenteres en modell for systematisk beredskapsarbeid. For å belyse problemstillingen ytterligere er det utarbeidet tre forskningsspørsmål med bakgrunn i de teoretiske perspektivene. Forskningsspørsmålene er kategorisert ut i fra de nevnte dimensjonene. Det er foretatt en vesentlig avgrensning i problemstillingen. Undersøkelsen er avgrenset til å innhente datagrunnlag fra informanter som jobber med beredskap i virksomheter som ivaretar samfunnskritiske funksjoner. Dokumentene som er analysert knyttes også til slike virksomheter for å studere om det er eventuelle overordnede krav og føringer som påvirker rutinene for varsling og mobilisering. Denne avgrensningen gir også muligheter for å sammenligne funnene fra intervjuene. Gjennom drøftingen er forskningsspørsmålene blitt besvart. Dette legger grunnlaget for konklusjoner og svar på oppgavens problemstilling som i korte trekk er: Risiko- og beredskapsanalyser påvirker rutinene i svært liten grad. Det er mer hensiktsmessig med generiske og fleksible varslings- og mobiliseringsrutiner som kan iverksettes uavhengig av hvilken hendelse som oppstår. Analyser kan benyttes for å definere krav for hvordan rutinene skal praktiseres som vil sikre enhetlig tilnærming og felles forståelse. Evalueringer gjennom tilsyn påvirker rutinene i liten grad. Tilsyn evaluerer først og fremst ut fra hvilke krav til beredskap som er hjemlet i lover, forskrifter og instrukser. Rutinene for varsling og mobilisering er ikke beskrevet i slike krav. I forhold til internkontroll påvirker dette ikke rutinene. Årsaken er at virksomhetene ikke følger de krav som er fastsatt i Internkontrollforskriften. Ved å følge de lovpålagte kravene vil dette kunne være et godt virkemiddel for evaluering og vedlikehold av beredskapen i virksomhetene, herunder rutinene for varsling og mobilisering. Erfaringer fra øvelser påvirker ikke rutinene. For at de skal gjøre det betinger det gjennomføring og evaluering ut fra definerte øvingsmål for å sikre best mulig læring i forhold til hvordan rutinene bør praktiseres. Øvingsmål kan være selvstendige eller basert på konkrete krav som er etablert i forbindelse med rutinene. Det samme gjelder erfaringer fra reelle hendelser hvor det betinger at evalueringene fokuserer på hva som gir læring. Øvingsaktivitet og oppfølgingen av evalueringer for å søke etter forbedringer i beredskapen og gi læringsutbytte, kan også knyttes til forhold som er avgjørende for en god sikkerhets- og beredskapskultur. Hvilken type kompetanse som er nødvending for å sikre gode rutiner har ikke undersøkelsen klart å avdekke, men å skape felles forståelse i kriseorganisasjon for hvordan rutinene praktiseres fremstår som et viktig moment.