| dc.description.abstract | Norge profilerer seg både i utlandet til utenlandske turister så vel nasjonalt til egne innbyggere som et land man kan bruke naturen aktivt og fritt. I 2011 deltok 92% av den norske befolkning over 16 år i en eller annen form for friluftsliv, og ordtaket «født med ski på beina» er ofte brukt om nordmenn. Aktive turister i Norge øker og det tilbys en rekke aktiviteter i hele landet til turister og fastboende. Det er også et sterkt prinsipp i Norge at naturen skal kunne benyttes fritt, ved at allemannsretten for bruk av naturen er lovfestet gjennom friluftsloven. Det er også vært et prinsipp at man har erkjent at bruk av naturen har en grad av farlighet og at man må ta hensyn til dette ved å ha kunnskap om naturen. Skjerming eller inngjerding av farlige elementer har i tidligere tider ikke vært aktuelt. På bakgrunn av dette har det vokst frem en bransje som tilbyr risikobaserte forbrukertjenester som er regulert via Produktkontrolloven og Internkontrollforskriften. Undersøkelser gjort av tilsynsmyndigheten Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) viser at deltakere på slike aktiviteter har en høy grad av tillit til tilbyderne samtidig som det ikke er stor tilsynsaktivitet fra myndighetene. Siste store tilsynskampanje rundt dette temaet og bransje var i 2010. Dette gjør at tilbydernes egenkontroll og vurdering av sikkerhet og risiko er svært viktig.
For å bidra til veiledning og hjelp i risikoanalyser, utarbeidet DSB en temaveiledning i 2009 for å kunne bistå virksomhetene i dette viktige arbeidet. Forskningsspørsmålet som stilles i denne oppgaven er om DSB i sin temaveiledning benytter samme perspektiv på risiko og derigjennom samme metodikk som turbransjen kjenner og benytter. Turbransjen er i denne studien representert ved noen utvalgte firmaer og organisasjoner som tilbyr risikobaserte forbrukertjenester, hva som beskrives i utvalgt tur- og faglitteratur som benyttes på profesjonsstudiene i friluftsliv ved utvalgte Høgskoler i Sør-Norge og i den videregående skolen, ved utdannelse av guider / førere i henhold til de mest brukte standardene i Norge og opp mot studiet i risikostyring og sikkerhetsledelse ved Universitetet i Stavanger (UiS Pluss). Antagelsene som forfatteren av denne studien jobbet etter var at temaveiledningen er kjent av turbransjen men at metodikken som presenteres oppfattes som vanskelig og ikke helt i tråd med det som bransjen selv gjør.
På grunn av begrensninger i metodedesignet er det konkludert med at funnene ikke kan overføres til turmiljøer i hele landet eller være en konklusjon på all turlitteratur som finnes og benyttes ved Universiteter og Høgskoler, men at funnene gjelder for de som er undersøkt.
Ved å se på litteraturen og samtale med intervjuobjekter har det kommet frem at årsaken til at man utfører risikoanalyser er både å planlegge turer slik at turene blir slik man vil og uten at skader og ulykker oppstår. Et annet viktig aspekt er å lage en kriseplan / beredskapsplan dersom noe uønsket skulle oppstå. I ytterste konsekvens gjør man risikoanalyser for å kartlegge om turene kan gjennomføres eller ikke.
Temaveilederen fra DSB har en naturvitenskaplig tilnærming ved at den betrakter naturen og det som vurderes som om det har en objektiv verdi og kan tallfestes eller benytte en eller annen form for annen objektiv verdisetting for å definere eller vurdere risikoen. Temaveilederen har maler som bygger på en forventningsverdi/analyse med definisjon av risiko som produktet av sannsynlighet og konsekvens, med vurdering av sannsynlighet som antall (frekvens) av kjente tilfeller av det som vurderes. I teksten i veilederen sier den at risikoen, i tillegg til å forstås som produktet av sannsynlighet og konsekvens har andre årsaker som bestemmer risikoen. Temaveilederen er dermed tvetydig i sitt budskap om hvordan kartleggingen kan gjennomføres.
Turbransjen representert ved guider / førere, organisasjoner samt turlitteratur har en annen tilnærming. Bransjen erkjenner at risiko beskrives bedre med andre perspektiver enn med naturvitenskaplige matematiske modeller basert på at risiko har objektive størrelser og at det er en sannhet som kan beskrives med produktet av sannsynlighet og konsekvens. Å dreie vekk fra dette perspektivet vil mulig hjelpe bransjen til å forstå hva de egentlig gjør under en analyse av risiko, og få vekk holdningen til at risikoanalyse og risikobegrepet er vanskelig og abstrakt.
Det er litt varierende hva slags risikoanalysemetoder som bransjen benytter. Klatreforbundet, NHO reiseliv og til dels Padleforbundet viser til matrisebasert grovanalyse hvor definisjonene av risiko vurderes som produktet av sannsynlighet og konsekvens. Intervjuobjektene benytter ikke denne fremgangsmåten men benytter metoder hvor en vurderer flere årsaker med varierende grad av aktualitet som kan gi bidrag til hvordan risikoen vurderes. Eksempler på dette er:
• Naturgitte forhold som vind og nedbør, temperatur, skredfare, sprekker i isen osv.
• Terreng som vassdrag og fjell sin beliggenhet, fjellenes bratthet, høyde osv.
• Menneskelige faktorer som kunnskap, fysisk form, erfaring, motivasjon, holdninger til farer og så videre.
[...] | nb_NO |
