Hva hemmer og fremmer folks engasjement rundt antibiotikaresistens?

Abstract

Antibiotika regnes som en av de viktigste medisinske oppdagelsene i historien, og det er en bærebjelke i moderne medisin. Stort forbruk over mange år har ført til stadig økt resistensutvikling. Regjeringen ønsker en nasjonal kampanje mot antibiotikaresistens med den hensikt å informere befolkningen om sammenhengene mellom antibiotika og resistens, med målsetting om å redusere bruken. Med bakgrunn i dette kan det være behov for økt forståelse av hvordan antibiotikaresistens oppleves som problem, og hvorvidt befolkningen opplever mulighet, plikt eller behov for å engasjere seg i resistensproblematikken. Oppgavens utgangspunkt er derfor følgende problemstilling: «Hva hemmer og fremmer folks engasjement rundt antibiotikaresistens?» Oppgavens teoretiske forankring består av teorier som omhandler forutsetninger for engasjement, karakteristikker ved ulike kriser og risikopersepsjon. Det empiriske grunnlaget er basert på intervju med 13 respondenter som er engasjerte i kreftsaken, kosthold eller klima. Empirien har hovedvekt på årsaker for eget engasjement, samt tanker knyttet til antibiotikaresistens som problem. Oppgavens sentrale funn er at folk føler liten grad av mulighet til å påvirke resistensutviklingen i positiv eller negativ grad. Samtidig er det vanskelig å se hvordan et engasjement for bevaringen av antibiotika skal komme til uttrykk. Det er liten følelse av plikt til å være engasjert i problemet fordi man er av en oppfatning av at myndighetene og helsevesenet «eier krisen». Samtidig spiller ønsker om å bli frisk raskest mulig, kombinert med de krav som stilles fra jobb, skole og dagliglivet generelt, en viktig rolle. Fokus på skadelidende enkeltindivider vil kunne gi befolkningen større nærhet til problemet. Som i andre helserelaterte saker så handler det om å skape en relasjon basert på følelser. Økt kunnskap vil kunne føre til en forståelse for at antibiotikaresistens ikke en utfordring kun for andre eller for fremtiden. Det må også legges til rette for at befolkningen får økt involvering og eierskap til problematikken. Ved å gjøre individet i befolkningen synlig, og ved å skape forståelse for viktigheten av den enkeltes innsats, så skaper man også et grunnlag for å utvikle befolkningens pliktfølelse for verne om et fellesgode som antibiotika, slik at man også i fremtiden kan dra nytte av de mulighetene som antibiotika gir.