Hvilke risikofaktorer har fokus hos aktørene i bybusstransporten i Trondheim

Abstract

Da Stortinget vedtok Klimamelding 2011 og «Nullvekstmålet» ble det samtidig vedtatt at all vekst i persontrafikken i de store byene skal tas med gange, sykkel og kollektivtransport. Klimaforliket i 2015 og «Det grønne skiftet» understøttet behovet for en betydelig satsning blant annet på bybusstransport for å redusere utslippene fra transportsektoren. Transportplan Sør-Trøndelag 2014-23 viser at Trondheimsregionen kan få 90.000 flere innbyggere i perioden fra 2005 til 2050. For Trondheim by er det beregnet at antall kollektivreiser må øke med cirka 2 % årlig, og at kollektivreisene må fordobles fra 2015 til 2050 for å betjene befolkningsøkningen. Det blir nødvendig å intensivere trafikksikkerhetsarbeidet for å hindre en økning i uønskede hendelser både for bybusspassasjerer og andre. Bybusstransporten består av mange aktører, brukere og interessenter, og en helhetlig «risikostyring» krever samhandling, kommunikasjon, kunnskap om behov og muligheter for å gi dagens og framtidens passasjerer et tryggest mulig rutetilbud med færrest mulig uønskede hendelser. Hensikten med oppgaven er å besvare problemstillingen «Hvilke risikofaktorer har fokus hos aktørene i bybusstransporten i Trondheim». Det er gjennomført en kvalitativ undersøkelse med 11 informanter fra henholdsvis offentlig- og privat sektor og følgende funn er gjort: • Informantene i offentlig og privat sektor har ulik risikoforståelse og dette får betydning for deres ulike gradering av risikonivået i bybusstransporten. • Informantene fra begge sektorene er enige om 4 av 7 risikofaktorer. Privat sektor framhever i tillegg manglende sikkerhet og risikoanalyser. Dette uttrykkes ikke med samme tyngde av myndighetsinformantene, men støttes av andre studier. • Empirien viser at offentlig sektor tar lite praktisk initiativ for å redusere de risikofaktorer som er presentert. Aktørene arbeider innen eget ansvarsområde. Empiri fra privat sektor viser at forståelse og nødvendigheten av å redusere omfanget av uønskede hendelser er tilstede. Dagens under-rapportering gjør det vanskelig å få redusert uønskede hendelser. • Det finnes ingen struktur for samordning og deling av kunnskap om risiko innen bybusstransporten. Aktørene i offentlig sektor har ulike fora men ingen representerer privat sektors erfaring og kunnskap.