Nullvekstmålet og lokalisering av publikumsrettede offentlige virksomheter: Relokalisering av Stavanger universitetssykehus

Abstract

Som ledd i arbeidet med utvikling av miljøvennlig areal- og transportinfrastruktur, stilles det fra nasjonalt hold krav om at offentlige publikumsrettede virksomheter, eksempelvis sykehus, skal lokaliseres i områder som bidrar til å oppnå transportsektorens nullvekstmål. Nullvekstmålet går ut på at persontransportveksten i de store byområdene skal tas med kollektivtransport, gange og sykling. I denne masteroppgaven har dette vært valgt som tema. Oppgaven har tatt for seg konseptfasen for lokalisering av et nytt Stavanger universitetssykehus, med følgende problemstilling: Hvordan er nullvekstmålet ivaretatt ved valg av lokalisering for Stavanger universitetssykehus? Metodene som er brukt i oppgaven, er basert på kvalitative metoder, der det ble utført et casestudie basert på dokumentanalyse og et utvalg av journalistiske publikasjoner. Evalueringen av konseptfasen i lys av nullvekstmålet er basert på rammer og føringer gitt i Nasjonal transportplan, statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, Regionalplan for Jæren og byutviklingsstrategien for Stavanger. For å gi en helhetlig vurdering av lokaliseringsspørsmålet søker oppgaven i tillegg de mulige begrunnelsene for lokaliseringsvalget. Derfor har konseptfasen og planutfallet i tillegg vært vurdert i lys av det norske plansystemet og i lys av etablerte teorier innenfor samfunnsplanlegging, deriblant teorier om planlegging i møte med instrumentell rasjonalitet, kommunikativ rasjonalitet og maktens rasjonalitet. Gjennomgangen og evalueringen av konseptfasen har vist at nullvekstmålet i liten grad har vært ivaretatt ved valg av sykehuslokalisering. Dokumentanalysen har vist at lokaliseringsvalget innebærer en relokalisering av dagens sentrumsnære sykehus på Våland til Ullandhaugområdet, som er preget av fragmentert utvikling med lav befolkningstetthet, har mindre gunstige forhold for kollektivreiser, gange og sykling, samt ligger utenfor senterstrukturen, noe som kan bidra til byspredning. Bekgrunnen for lokaliseringsvalget kan oppsummeres med at de ulike involverte aktørene har manglet en felles forståelse for oppgaven. I tillegg er lokaliseringsvalget basert på uhensiktsmessige vurderingskriterier, der nullvekstmålet og byutviklingsinteresser kun har veid 10 prosent av den totale vurderingen. Det har videre vært mangel på optimal medvirkning og mangel på helhetlig planleggingstilnærming i konseptfasen. I tillegg har det faktum at konseptfasen har fulgt Helsedirektoratets planleggingsveileder «Tidligfaseplanlegging i sykehusprosjekter», bidratt til å fremme helsesektorens egne interesser på bekostning av andre hensyn. Dette har skjedd ved at beslutningsmakten i tråd med planleggingsveilederen ble overført til det regionale helseforetaket, som ikke er et folkevalgt organ. En slik praksis mangler forankring i det norske plansystemet, som er utformet for å styrke lokaldemokratiet.