Oppdragsrelatert risikovurdering i politiet: Hvilken metodikk egner seg best?

Abstract

Debatten om hvilken metodikk som egner seg best for risikovurderinger har pågått noen år i Norge. Dette har avstedkommet mange artikler og det er utgitt to norske standarder om temaet. Det eksisterer imidlertid få artikler om bruk av disse standardene på kortsiktige risikovurderinger for konkrete oppdrag. Politiet i Norge har endret metodikk fra NS 5814 (tofaktormodellen) til NS 5832 (trefaktormodellen). Tofaktormodellen blir imidlertid fortsatt brukt av enkelte i politiet og det eksisterer per i dag ingen omforent måte å utføre risikovurderinger på.

Denne oppgaven vil se på om de anerkjente modellene lar seg bruke for en innsatsleder i politiet når han skal gjøre risikovurderinger på sine oppdrag. Oppdragene som innsatslederne utfører er meget varierte og krevende. De kan være alt fra akutte oppdrag hvor hendelsen allerede har startet, til oppdrag som ligger flere uker frem i tid. Det setter store krav til den modellen som benyttes, om det er mulig å benytte seg av én type metodikk for alle oppdrag. For å finne svar på problemstillingen ble det intervjuet innsatsledere fra syv ulike politidistrikt og to av politiets spesialavdelinger, i tillegg til en representant fra både Politidirektoratet og Politihøgskolen. Den relevante teorien er hentet fra pensum til erfaringsbasert master i risikostyring og sikkerhetsledelse samt operativ psykologi fra Universitetet i Bergen.

Oppgaven viser at de norske standardene for risikovurderinger er ganske like når de tas ut av den prinsipielle debatten og brukes på kortsiktige og konkrete politioppdrag. De har ulike begreper men preges av at de hverken er intuitive eller enkle å bruke for en innsatsleder. Modellene krever kompetanse for å forstå både begrep og struktur. Politidirektoratet og Politihøgskolen mener i intervjuene at innsatslederne må beherske både tofaktor- og trefaktormodellen, men de har ulik oppfatning av i hvilke situasjoner de egner seg best.

Intervjuene viser også at den metodiske kompetansen hos innsatslederne er varierende, men både PHS og POD peker på at innsatsledernes risikovurderinger jevnt over er gode. Innsatslederne kompenserer for begrenset teoretisk kompetanse ved at risikovurderingene i stor grad baseres på erfaring. De benytter samme fremgangsmåte for risikovurderinger på både akutte- og planlagte oppdrag, men innsatslederne er grundigere og mer analytisk når tiden tillater dette.

Oppgaven peker på at en måte å strukturere risikovurderingene vil ha positiv effekt, ikke bare på selve risikovurderingen, men også på formidling av vurderingen til beslutningstaker. En sjekkliste laget etter prinsippene for sikker-jobb analyse, vil forbedre struktur uten å ta for mye kapasitet vekk fra oppdragsløsningen. Risikovurderingen er per i dag ikke en del av ordremalen for politioppdrag.

Oppgaven konkluderer med at man må integrere sjekklisten for risikovurderingen i ordremalen. Da vil strukturen brukes oftere og forbedre kvaliteten på risikovurderinger, spesielt på de akutte oppdragene. Oppgaven konkluderer med at trefaktormodellen kan brukes, men at den må forenkles for de akutte oppdragene. Oppgaven viser også at innsatsledernes kompetanse for risikovurderingsmetodikk må forbedres. En økt metodisk forståelse vil forbedre kvaliteten på både struktur og formidling av risikovurderinger. Beslutningstakerne vil motta et tydeligere beslutningsgrunnlag, hvor fremgangsmåte og konsekvenser av de valg som innsatslederen anbefaler kommer bedre frem.