Pårørende i akuttpsykiatrien. En kvalitativ studie om ivaretakelse, involvering og informasjon.

Abstract

SUMMARY

Background: Next of kins have been little taken cared of and included in mental health services. In recent years, state guides put emphasis on next of kins getting more space in the health and care services. Nevertheless, research shows that they receive little recognition and are rarely involved in treatment. Purpose and research question: "What do next of kins of persons admitted to acute psychiatry for the first time, mean are important for them to feel taken cared of and involved and what information is essential for them in the course of treatment?". Knowledge can contribute to better communication and cooperation between relatives and health professionals in acute psychiatry. Method: The study has a qualitative design, with focus group as data collection method. Two interviews were conducted with 7 informants. The study is inspired by Graneheim and Lundeman's method of qualitative content analysis as analysis tools. Findings: First-time next of kins are affected by paralysis and chaos. They feel left out in the course of treatment and strangers in an unknown system. Next of kins believe that interaction, support and counseling are of importance for feeling taken cared of and involved. They want different information in different phases of admission, based on personality, relationship with the patient, and role distribution in a family. Collaboration between relatives and health professionals depends on which employee one meets. Conclusion: First-time next of kins in acute psychiatry want guidance, support, mutual communication and regular contact. They want to be met by the individual's needs. In this way they experience care and involvement. The study indicates that policy objectives for relatives have not been reached. The study may be interesting for health professionals in the mental health field.

SAMMENDRAG

Bakgrunn: Pårørende har vært lite ivaretatt og inkludert i psykiske helsetjenester. I senere år legger statlige føringer legger vekt på at pårørende skal få større plass i helse- og omsorgstjenesten. Likevel viser forsking at de får liten anerkjennelse og involveres sjelden i behandlingen.

Formål og forskningsspørsmål: Problemstillingen er: ”Hva mener pårørende til personer som er innlagt i akuttpsykiatrien for første gang er av betydning for at de skal kunne føle seg ivaretatt og involvert, og hvilken informasjon er vesentlig for dem i behandlingsforløpet?”. Kunnskapen kan bidra til bedre kommunikasjon og samarbeid mellom pårørende og helsepersonell i akuttpsykiatrien.

Metode: Studien har et kvalitativ design, med fokusgruppe som datainnsamlingsmetode. Det ble gjennomført to intervjuer med 7informanter. Studien er inspirert av Graneheim og Lundemans metode for kvalitativ innholdsanalyse som analyseverktøy.

Funn: Førstegangspårørende rammes av handlingslammelse og kaos. De føler seg utelatt i behandlingsforløpet og fremmed i et ukjent system. Pårørende mener at samhandling, støtte og veiledning er av betydning for å føle seg ivaretatt og involvert. De ønsker ulik informasjon i ulike faser av innleggelsen og ut fra personlighet, relasjon til pasienten, og rollefordelingen i en familie. Samhandling mellom pårørende og helsepersonell er avhengig av hvilken ansatt en møter.

Konklusjon: Førstegangspårørende i akuttpsykiatrien ønsker veiledning, støtte, gjensidig kommunikasjon og jevnlig kontakt. Pårørende ønsker å bli møtt ut fra den enkeltes behov. Slik opplever de ivaretakelse og involvering. Studien gir indikasjon på at politiske målsettinger for pårørende ikke er nådd. Studien kan interessant for helsepersonell i det psykiske helsefeltet.