Hva er de viktigste forutsetningene for dimensjonering av brannvesenets tunnelberedskap?

Abstract

Norge er et av de landene som bygger mest vegtunneler i hele verden. Tunnelene er statistisk sett tryggere en veier i fri luft, men tunnelene har derimot et katastrofepotensial dersom det først skulle oppstå brann (Transportøkonomisk Institutt, 2016). Innsats ved brann i tunneler er krevende for brannvesenet, og erfaringer fra tidligere hendelser viser at det er et behov for økt kunnskap knyttet til tunnelberedskap. Denne oppgaven har derfor hatt som hovedmål å undersøke følgende problemstilling: «Hva er de viktigste forutsetningene for dimensjoneringen av brannvesenets tunnelberedskap?» Videre vil oppgaven også forsøke å besvare de fire forskningsspørsmålene: 1. «Hvordan har ulike brannvesen dimensjonert sin beredskap for høyrisikotunneler?» 2. «Er det store variasjoner fra brannvesen til brannvesen? Spesielt med tanke på hvilken historikk brannvesenene har med tunnelbranner og størrelsen på organisasjonen», 3. «Hvordan er samvirket mellom forskjellige aktører og større og mindre brannvesen som deler ansvar for høyrisikotunneler?» 4. «Hva vil det ha å si for tunnelberedskapen dersom det er forhåndsbestemt at det mest ressursrike brannvesenet skal utføre hovedinnsats?» Oppgaven tar for seg et utvalg av elleve høyrisikotunneler, det vil si tunneler med høy stigningsgrad (over 5%), stor grad av kompleksitet, høy årsdøgntrafikk og en lengde over 2 km. En av tunnelene i utvalget faller ikke under denne kategorien men er tatt med på bakgrunn av historikk med brann. For å svare på problemstillingen og de tilhørende forskningsspørsmålene har det blitt utarbeidet en evalueringsmodell. Denne har blitt benyttet med utgangspunkt i intervjuer med nøkkelinformanter fra de tilhørende brannvesenene, i tillegg til tilgjengelig dokumentasjon. Funn fra oppgaven viser at brannvesenene i utvalget i hovedsak ikke dimensjonerer seg for den risikoen tunnelen kan medføre. Dimensjoneringen bygger på minstekrav i lovverket som medfører at innbyggertallet i kommunen er førende for mannskapets utstyr og ressurser. Dette kan være med på å gi noen av de mindre brannvesenene dårligere forutsetninger under innsats i tunnel. Et annet funn er at det ser ut til å være forskjeller fra brannvesen til brannvesen og tunnel til tunnel med tanke på om de har opplevd brann i tunnel eller ikke. De fleste brannvesen som har opplevd brann har en mer reaktiv holdning til tunnelberedskap der de planlegger beredskapen på bakgrunn av hendelser i fortiden. Videre funn viser at det kan oppstå et gap mellom de tiltakene og organiseringene brannvesenene og Statens vegvesen gjør for å sikre trygge tunneler, og selv om de fleste uttaler at forholdet til vegvesenet har blitt bedre over tid er det gjerne et behov for en ytterligere utvikling av dette samvirket. Når det gjelder forhåndsbestemt hovedinnsats er det flere forhold som tilsier at dette kanskje ikke alltid er like gunstig, blant annet på grunn av risikoen det medfører å evakuere tunnelen. På en annen side er en her avhengig av at brannvesenet på den andre siden da har kompetanse, mannskap og utstyr til å håndtere situasjonen, noe de i flere tilfeller ikke har. Konklusjonen i oppgaven er at den viktigste forutsetningen for dimensjoneringen av brannvesenets tunnelberedskap ser ut til å være minstekrav i lovverket, og at brannvesenene ikke dimensjonerer tunnelberedskapen på bakgrunn av den risikoen tunnelene kan medføre. Det anbefales blant annet at brannvesenet utarbeider egne ROS-analyser for sin innsats i tunneler, dersom dette ikke finnes, og samtidig implementerer ytelseskrav. Ved å gjøre dette kan det bli enklere å grunngi et behov for ytterligere ressurser.