Klimatilpasning og krisehåndtering - to sider av samme sak?

Abstract

Formålet med denne studien er å undersøke om klimatilpasning er forenlig med krisehåndtering i møtet med klimaendringer som utgjør en krypende krise. Siden IPCC i 2001 satte de uunngåelige virkningene av klimaendringer på den globale agendaen, har klimaendringer blitt en del av realiteten som samfunnet må forholde seg til. Urbane områder er i stor grad sårbare for klimaendringer, og med hovedansvar for arealplanlegging vil norske kommuner måtte ha en sentral rolle i tilpasningsarbeidet. Dette betyr nødvendigvis ikke at klimatilpasning er blitt en integrert del av kommuners arbeid. Det er stor vitenskapelig usikkerhet om klimaendringers karakter og konsekvenser, og klimatilpasning må konkurrere mot mange andre gjøremål. Studier fra Norge viser at norske kommuner i stor grad er reaktive når det kommer til klimatilpasning.

Ved å bruke Stavanger kommune har jeg sett hvordan klimatrusselen tolkes, i hvilken grad klimaendringer er tatt høyde for i samfunnsplanleggingen og hvilke dilemmaer som oppstår i forhold til prioriteringer og motsetninger i arbeidet med klimatilpasning. Dette er tre spørsmål som henger nøye sammen og kan påvirke hverandre. Det kan være utfordrende å overbevise beslutningstakere om å prioritere klimarelaterte arbeid i forhold til mer dagsaktuelle saker. Dette vil igjen påvirkes av i hvilken grad klimaendringer oppfattes som å utgjøre en trussel mot samfunnet.

Funnene tyder på at Stavanger er proaktive i sitt tilpasningsarbeid, i motsetning til det studier av norske kommuner viser. Videre argumenterer jeg for at klimatilpasning og krisehåndtering er to områder som kan forenes ved å inkludere klimatilpasning innen det utvidede krisebegrepet. Jeg håper funnene fra denne studien kan være til nytte for andre kommuners arbeid med klimatilpasning.