Kan etterretningsprosessen redusere usikkerhet i kriser?

Abstract

Organisasjoner av en viss størrelse rammes med jevne mellomrom av kriser og alvorlige hendelser som krever spesiell håndtering. Slike typer hendelser krever ofte at beslutninger må tas med et begrenset kunnskapsgrunnlag, under tidspress og med store verdier på spill. Følgelig skaper dette usikkerhet i organisasjonene som omfattes av hendelsen, personene som håndterer hendelsen og lederne som må fatte beslutninger. Anerkjente forskere på feltet som Rosenthal (2001), Engen et al. (2016) og Boin (2009) beskriver hvordan krisehåndtering er synonymt med usikkerhet, men det er i liten grad fremmet konkrete forslag til hvordan denne usikkerheten kan reduseres. Å heve nivået på håndtering og beslutninger som tas i kriser kan potensielt bidra til å redde liv og store verdier. Formålet med denne studien har derfor vært å undersøke om og i hvilken grad prinsipper, metode og prosess fra fagfeltet etterretning kan benyttes av private organisasjoner under kriser for å redusere usikkerhet og ta bedre beslutninger. Studien ønsker å bidra med kunnskap til organisasjoner som vil arbeide mer strukturert og analytisk med å produsere og formidle beslutningsstøtte under kriser.

For å besvare studiens problemstilling er det benyttet et eksplorativt forskningsdesign og en kvalitativ metode. Det teoretiske perspektivet har vært krisehåndtering og etterretning, og hvor de to kan komplementere hverandre. Studiet er gjennomført i form av en casestudie der semistrukturerte intervjuer, dokumentanalyse og aktiv observasjon danner det primære grunnlaget for empirien. Det ble gjennomført intervjuer med totalt seks fagspesialister innen etterretning og krisehåndtering, hvorav to fra Oslo Politidistrikt og fire fra DNB. Det ble også gjennomført intervjuer med totalt fire ledere med erfaring fra kriseledelse i de samme organisasjonene. Det ble intervjuet to ledere i hver organisasjon. I tillegg til intervjuer er det gjennomført aktiv observasjon av krisehåndtering i begge organisasjoner, samt en dokumentgjennomgang av relevante dokumenter i de to organisasjonene. Data fra alle kildene ble så analysert og sett mot hverandre.

Funnene i studien bekrefter langt på vei det som beskrives i teorien om hvordan kriser skaper usikkerhet og at det å ta gode beslutninger i kriser er svært krevende. Funnene viser likevel at det er store forskjeller på hvordan de to organisasjonene håndterer kriser, og hvordan de henter inn, håndterer og analyserer informasjon for å skape et godt beslutningsgrunnlag. OPD benytter en egen spesialisert gruppe for informasjonshåndtering og analyse under alvorlige hendelser og kriser, mens DNB på sin side ikke har en slik funksjon. Erfaringer fra OPD tilsier at denne funksjonen bygget med utgangspunkt i prinsipper fra etterretningsprosessen har bidratt til bedre situasjonsforståelse og ro i organisasjonen under kriser. Selv om bruken av hypoteser står sentralt for begge organisasjonenes krisehåndtering, avslører funnene at DNBs tilnærming med bruk av en verstefallshypotese tilfører krisehåndteringen mindre verdi enn Politiets tilnærming med konsekvent bruk av flere hypoteser.

Denne studien anbefaler at organisasjoner som i form av deres størrelse eller samfunnsfunksjon kan sammenlignes med DNB, ser til etterretning som metodikk og en prosess som kan løfte deres hypotesegenerering, informasjonshåndtering og analyse under kriser. Dette vil føre til bedre beslutningsstøtte for beslutningstagere under kriser og redusere usikkerhet.