Resiliens, et nyttig begrep i risikostyring? En kvalitativ studie om risikostyring i en industriell organisasjon

Abstract

Innen risiko- og sikkerhetsfeltet har det de siste tiårene vært en betraktelig økning i bruk av begrepet resiliens. Teknisk utvikling og økende kompleksitet har endret risikobildet. Dette har tvunget frem nye vinklinger til sikkerhetstenkning. Den tradisjonelle tilnærmingen til risiko anses av flere å være utilstrekkelig. Resiliens, som betyr å gjøre i stand til å håndtere et bredt spekter av både kjente og ukjente risikoer, presenteres som en løsning for å håndtere det nye risikobildet. Sentralt i dette perspektivet er spørsmål om hvordan man kan opprettholde tilnærmet normal funksjon når ukjente og ikke-spesifiserte hendelser rammer systemet.

Målet med studien har vært å utvikle forståelsen og nytteverdien av begrepet resiliens i en mellomstor industriell organisasjon. Problemstillingen har vært: Resiliens, hva ligger i begrepet og er det et nyttig begrep i helhetlig risikostyring?

Problemstillingen er besvart gjennom å kartlegge grad av resiliens og studere risikostyring i organisasjonen. Resiliens er studert ved å operasjonalisere fire egenskaper som anses nødvendige for resilient ytelse: evnen til å respondere, overvåke, forutse og lære. Data er samlet ved å anvende en kvalitativ metode. Det er studert forskningslitteratur, gjennomført kvalitative intervju og foretatt observasjoner samt studert utvalgte dokumenter fra organisasjonens ledelsessystem. Refleksjoner om hvorvidt organisasjonenes utfordringer innen risikostyring ville blitt redusert ved å integrere resiliens, er kjernen i drøftingen.

Studien har vist at det er vanskelig å standardisere resiliensbegrepet og dets innhold. At det foreligger et mangfold av definisjoner viser viktigheten av at resiliensbegrepet defineres i den konteksten som det brukes i. Forståelsen av begrepet som legges til grunn i denne studien er hvordan et system, til tross for påkjenninger og stress, kan klare å opprettholde tilnærmet normal funksjon. Funn viser at begrepet resiliens ikke blir benyttet i organisasjonen, men at innholdet i begrepet er delvis kjent. Andre funn har vist manglende helhetlig tilnærming til nye og ukjente trusler og farer som kan ramme organisasjonen. Med et fokus på historiske data, en tro på at funksjoner er kjente samt en en antakelse om at systemet er medgjørlig (tractable), vil risikostyringen begrense seg til kun å inkludere kjente hendelser.

Forholdet mellom resiliens og risiko er omdiskutert. Det hevdes at resiliens- og risikobegrepene kan utfylle hverandre dersom de ses i en sammenheng. Studien har vist at organisasjonen vil kunne håndtere uforutsette risikoer på en bedre måte dersom deres resiliente egenskaper styrkes. Dette indikerer at resiliensbegrepet kan være nyttig i organisasjonen sin risikostyring. For at risiko skal være forenelig med resiliens bør risikostyringen ta utgangspunkt i det alternative risikoperspektivet. Dette perspektivet skiller seg fra det tradisjonelle ved at det baseres på kvalitative vurderinger og at sannsynlighet er erstattet med usikkerhet (Stavland og Bruvoll, 2019).

Andre viktige funn i studien har pekt i retning av at resiliensbegrepet er mindre nyttig i organisasjonen sin risikostyring: at det ikke foreligger noe rammeverk for fullstendig operasjonalisering av resiliens reduserer nytteverdien. Videre vil det faktum at organisasjonen er relativt oversiktlig med lav kompleksitet i arbeidsoperasjonene også redusere nytten av begrepet i den aktuelle organisasjon.

Ut i fra en totalvurdering har studien konkludert med at organisasjonen vil kunne møte reelle utfordringer på en bedre måte dersom modeller og metoder reflekterer både risiko og resiliens. Studien anser dermed resiliensbegrepet som nyttig og anbefaler en gradvis integrering av resiliens i organisasjonens risikostyring.