Nødstrømberedskap i Norge: Tilfredsstillende eller utilstrekkelig hos 110-sentraler i et samfunnssikkerhetsperspektiv?

Abstract

Dette er en kvalitativ studie som undersøker hvordan 110-sentraler ivaretar elektronisk kommunikasjon under strømbrudd. Studien fokuserer på hvordan alternative løsninger for strømforsyning er implementert, og hvilke vurderinger som ligger bak den organisatoriske og praktiske delen av beredskapen. En målsetting med studiet er å se om de vil være i stand til å håndtere et massivt strømbrudd. 110-sentraler er en del av samfunnets beredskap, og er ofte involvert i hendelser, og er derfor en del av den helhetlige samfunnsberedskapen. I en mer moderne verden med mer klimatiske utfordringer som ekstremvær, har egenberedskap fått mer oppmerksomhet. Det er viktig at 110-sentraler har etablert alternative systemer som kan sikre tilførsel av strøm som ivaretar ekom-tjenester. Studiet fordyper seg på to ulike sentraler gjennom dybdeintervjuer, sentralen i Trondheim og sentralen i Tromsø. Disse aktørene har et ansvar for to svært ulike geografiske områder med ulike utfordringer. Beredskapen er bygd på et likt fundament, men deres synspunkter og kontinuerlige tilnærming til trusselen er noe ulik. Problemstillingen vil belyses ved hjelp av teoretiske perspektiver som; krisedefinisjoner for tolkning, beredskapstypologier, risikosamfunnet og moderne risikoer, redundans som skal kunne sikre funksjon, beslutninger basert på antakelser, og til slutt læring og svikt. Resultatene viser at 110-sentralene i Tromsø og Trondheim har ulik tankegang og dimensjonering, som også varierer avhengig av erfaring og tilgjengelig kunnskap. Kunnskap viser seg å være et moment som både kan legge føringer for videre drift, i tillegg til å sette begrensninger for utvikling. Et strømbrudd med bortfall av ekom-tjenester vil være avhengig av en tilstrekkelig nødstrømberedskap. Sentralene har dimensjonert beredskapen ulikt, og tilgjengelige ressurser prioriteres på forskjellige måter. Aktørenes krisedefinisjoner varierer og begge poengterer at et strømbrudd ikke vil være en krise for sentralene. Det kan resultere i at trusselen ikke utredes tilstrekkelig. Det foreligger manglende tilnærming til slike hendelser, og det ser ut til at det forventes såkalte ”mirakelløsninger”. Manglende erfaring kan medføre at man ikke prioriterer på riktig måte, som kan en videre utvikling av kunnskap. I tillegg eksisterer det et paradoks siden det ikke er noen lovkrav som konkretiserer nødstrømberedskap, foruten ansvarsprinsippet. Det stilles derimot krav til alternative kommunikasjonsmidler, som kan ha resultert i at det har blitt prioritert fremfor ytterligere utredninger om nødstrøm.