Risikovurderinger og usikkerhet i humanitære operasjoner

Abstract

Det er interessant å se at litteraturen omtaler humanitære organisasjoners kontekstanalyser som danner grunnlaget for risikoanalyser, spesielt identifikasjon av trusler og estimatet av sannsynligheter for hendelser, å ikke ha god nok kvalitet. Denne oppgaven vier spesiell oppmerksomhet til ivaretakelse av usikkerhet og hvilke utfordringer som kan knyttes til de metodiske tilnærmingene til analyse. For å gi retning til studien er følgende problemstilling forsøkt belyst:

«Hvilke utfordringer møter man i tilnærmingen til risikoanalyser i humanitære operasjoner?»

Oppgavens funn viser til at utfordringene i hovedsak kan sies å relatere seg til A) validitet og pålitelighet av analysene og B) holdningene til risikoanalysene blant ‘brukerne’. Med hensyn til validitet og pålitelighet er det utfordringer knyttet særlig til analyse av kontekst, trusselidentifikasjon og estimering av sannsynligheter (usikkerhet): Kontekst: Det er utfordringer på ulike plan: i) å forstå konteksten, ii) tilgang til ressurser for å analysere konteksten, iii) tid og ressurser til å oppdatere analysene og iv) opplæring av personellet til å forstå sammenhengen mellom kontekstanalyser og den risiko de utsettes for, samt å løpende rapportere forhold som kan være av betydning for sikkerheten. Identifisering av trusler: Det kan være en fare for at risikoanalysene ikke identifiserer trusler som erfaringsmessig ikke opptrer elle er lite hyppige i et område og derved at analysene gir et fordreid inntrykk av risiko. Estimering av sannsynligheter: Bruk av kvantitative data (hendelsesstatistikk) er gjenstand for diskusjon innad i fagmiljøene. Det dreier seg vesentlig om et valg av utgangspunkt for bruk av dataene, enten: A. Ta utgangspunkt i kontekstanalyser og statistikk over hendelser og så eventuelt modifisere disse gjennom subjektiv innsikt og ‘magefølelse’ til sannsynlighetsestimater, eller B. Ta utgangspunkt i subjektive sannsynlighetsestimat basert på erfaring og lokal innsikt og benytte hendelsesstatistikk som et middel til å motvirke subjektiv bias. Det vil uansett alltid gjenstå en utfordring mht. å gjøre operasjonelle beslutninger basert på tolkning av analyseresultatene. En ‘kronisk’ felles utfordring for organisasjonene er at de opererer i høyrisikoområder. Det er i de mest risikoutsatte områdene at hjelpebehovet er størst. Det er ikke mulig å unngå å bli eksponert for usikkerhet og risiko. Det fører tidvis med seg utfordringer i holdningene til risikoanalysene: Etterlevelse ‘på bakken’: Hjelpearbeiderne er der primært for å hjelpe og avhengig av hvor risikoavers hver enkelt er kan de i akutte situasjoner se bort fra at risikoanalysene i verste fall kan ha definert den risiko de utsettes for som «ikke akseptabel». Så hvorfor all denne fokus på risikoanalysene? Håndhevelse: Slike situasjoner stiller i sin tur ledelsen overfor utfordringen med å håndheve konklusjonene. De har et ansvar for å ivareta personellets sikkerhet.