På kollisjonskurs i fortolkningen av funksjonelle regler? - En kvalitativ studie av jernbaneaktørenes oppfatninger rundt sikkerhetsnivået i norske jernbanetunneler.

Abstract

Oppgaven belyser hvordan meningsbærere i norsk jernbanesektor fortolker det funksjonelle regelverket og deres holdninger rundt sikkerhetsnivået i jernbanetunneler. Tunnelsikkerhet og spesielt brannsikkerhet tilknyttet tunneler er et viktig tema fordi togulykker i tunnel som involverer brann har katastrofepotensial. Det har vært en pågående diskusjon innad i jernbanemiljøet det siste året omkring temaet, og hensikten med studien er å forklare hvorfor det oppstår motstrid mellom de ulike aktørene: Hvorfor oppstår det motstridende syn på sikkerhetsnivået i jernbanetunneler blant sentrale meningsbærere i norsk jernbanesektor? For å besvare problemstillingen har Jens Rasmussens sosio-tekniske perspektiv blitt benyttet som teoretisk grunnlag. Perspektivet har blitt benyttet for å belyse samspillet mellom de ulike aktørene i jernbanesektoren og hvordan de påvirker hverandre. Samspillet har vært hensiktsmessig å belyse for å forklare motstriden mellom de ulike aktørene. Undersøkelsen er en kvalitativ studie der informanter med tilknytning til sektoren har blitt intervjuet for å dele sine erfaringer og opplevelser. Ved siden av kvalitative intervjuer har det blitt gjennomført en dokumentstudie for å belyse hvordan aktørene i sektoren tenker. Dokumentanalysen har tatt utgangspunkt i spesifikke og sentrale paragrafer og aktørenes forståelse av disse. Studien indikerer at aktørene til dels ilegger begrepet tunnelsikkerhet ulike egenskaper. Den manglende konsensusen rundt begrepet medfører at meningsbærerne har motstridende syn omkring forventningene til de ulike aktørene ved tunnelbrann. De ulike forventningen resulterer i ulike interesser og måloppfatninger ved sikkerhetsarbeid tilknyttet jernbanetunneler. Diskusjon rundt tunnelsikkerhet er bra, med det anbefales at aktørene arbeider mot en felles kunnskapsforståelse slik at det oppstår intersubjektiv enighet omkring hva som skal være dimensjonerende hendelser. På den måten kan aktørene arbeide etter de samme målene.