Sivil-militært samvirke i Rogaland

Abstract

Ved innførelsen av samvirkeprinsippet som en del av de nasjonale prinsippene for arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap etter terrorangrepet 22. juli, og som et resultat av et mer sammensatt trussel-og risikobilde vil innsatsen i større komplekse kriser kreve en mer omforent krisehåndtering. Med andre ord vil innsatsen ofte overgå håndteringskapasiteten til den enkelte beredskapsaktør eller organisasjon. For å imøtekomme samvirkeprinsippets krav til myndigheters, virksomheters eller etaters selvstendige ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i forebygging, beredskap og krisehåndtering fordres det blant annet et økt fokus på samvirke mellom sivile og militære beredskapsaktører. Et sivil-militært samarbeid som omfatter et bredt feil av ulike aktører og samarbeid på alle nivå er dermed en viktig forutsetning. Moderniseringen av totalforsvarskonseptet legger dermed føringer for hvordan samfunnets samlede ressurser på tvers av aktører og sektorer skal fungere i hele krisespekteret. Det innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. Samvirkeprinsippet stadfester sådan nødvendigheten av et godt samarbeid, men gir likevel ikke en definisjon av samvirke. Når det er sagt, har heller ikke samvirkebegrepet en tydelig definisjon i Norge. Oppgaven har derav følgende problemstilling: «Hvordan fungerer samvirke mellom sivile og militære beredskapsaktører i Rogaland?». Hensikten med problemstillingen er å øke forståelsen for sivilt-militært samvirke i en avgrenset regionen, hvor de sentrale beredskapsaktørene er Fylkesmannen, nødetatene, Sivilforsvaret, Heimevernsdistrikt 08 og frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner.

Studiet baserer seg på teoretiske bidrag om uønskede hendelser, beredskap og beredskapsplanlegging, samvirke, samvirkeperspektiv og forutsetninger for samvirke. Således har også det teoretiske grunnlaget vært utgangspunkt for innsamling av data. For å svare på problemstillingen ble det gjennomført åtte kvalitative intervju med personer innad hos de sentrale beredskapsaktørene. Det ble lagt opp til semi-strukturerte intervju hvor informantene ble stilt spørsmål, og hvor de ellers kunne snakke så fritt som mulig om det de selv anså som viktig for regionens samvirke og beredskap. Dokumentanalyse er også benyttet, ettersom det medbringer en dybde til problemstilling, og som også fungerer som en erstatning for politiets fravær i oppgaven.

Oppgaven viser at det regionale sivil-militære samvirke er noe mer enn det som utspilles i en akutt krisefase og ved krisehåndtering. Det er noe som også er nødvendig og gjennomsyrer arbeidet i en førkrisefase, ved forberedelser og forebygging, blant annet gjennom øvelser, og for det arbeidet som skal utføres i en etterkrisefase. Samvirke vil på mange måter fungere basert på at de sentrale beredskapsaktørene har en omforent og helhetlig tilnærming og forståelse av samvirkebegrepet. Det til tross for at noen av beredskapsaktørenes primærroller og særinteresser er fremtredende i forståelsen. Viktige forutsetninger for samvirke vil blant annet være avhengig av en felles situasjonsbevissthet. Kommunikasjon og informasjonsutveksling, samt tillit og en forståelse av egne og hverandres roller og ansvarsområder er dermed sentralt. Felles øvelser, spesielt samvirkeøvelser er viktig for å oppfylle forutsetningene. Et formalisert samvirke og felles beredskapsplanlegging, samt et uformelt samvirke viser seg å være fremtredende og bærende for det eksisterende samvirke.