Hvordan kan aktører lykkes med risikokommunikasjon? En litteraturstudie av teoriene om risikokommunikasjon.

Abstract

Denne oppgaven startet med at jeg personlig er svært fascinert av kommunikasjon. Det å kommunisere kan være svært vanskelig, samtidig så enkelt. Norge er et land med mye mangfold når det kommer til individer i samfunnet. Språk, bakgrunner, nasjonal tilhørighet, erfaringer, sivilstatus og mye mer er med på å gjøre hver og en av oss ulike fra andre. Hvordan endres samtalen når elementet risiko settes foran kommunikasjon? Hva sier teorien om risikokommunikasjon? Kan hverdagssamtalen bli uforståelig eller misforstått som følger av dette? Hvordan kan da aktører lykkes med risikokommunikasjon? Problemstillingen ble dermed som følger: «Hva forteller teorien oss om hvordan aktører innen risikorelatert arbeid kan lykkes med risikokommunikasjon?» Risiko og hva som er anerkjent som risiko for ulike aktører vil finne plass i oppgaven, og i søket etter et svar på om det er mulig å lykkes med risikokommunikasjon. Valget for oppgaven kom som følger av at jeg ville se på hva som skiller risikokommunikasjon fra den hverdagslige kommunikasjonen. Hvordan aktører kan lykkes med risikokommunikasjon, når hverdagslig samtale mellom venner så lett kan misforstås. Oppgaven fokuserer på hva som skiller risikokommunikasjon og kommunikasjon? Hva sier teoriene om risikokommunikasjon og hva er det som skal til for at aktører skal kunne lykkes med risikokommunikasjon? Nasjonal sikkerhetsmyndighet viser til at alle sikkerhetsregimer, eksisterer for å beskytte noe som er verdifullt for oss, samfunnet som en helhet. Allikevel er det ikke alltid slik det oppfattes av ulike aktører i samfunnet. Kjeldsen (2014) påstår at det er til ingen nytte om en aktør har både informasjon og kunnskap, i tillegg til både muligheten og retten til å ytre seg, dersom evnen til å ytre seg mangler. Ligger det noe i dette retoriske utsagnet som Kjeldsen trekker frem? Er det rett og slett evnen til å ytre seg som mangler hos risikokommunikatoren? Evnen til en aktør vil ikke ha noen betydning dersom aktører som arbeider med risikorelatert arbeid ikke anvender den modellen som samsvarer best med både budskapet som skal leveres, og hvilken handling som ønskes utført av mottaker.