Finnes det tidsforskjeller i oppdagelse og håndtering av hjerneslag prehospitalt, og hvilke faktorer er i så fall utslagsgivende?

Abstract

Sammendrag

I denne masteroppgaven presenteres en blanding av en kvantitativ og en kvalitativ studie med formål om å analysere om prehospital tidsbruk varierer og en undersøkende tilnærming til hvilke faktorer som kan bidra til en strømlinjeformet prehospital undersøkelse og overlevering av pasient til slagteam. Tidligere studier i prehospital fase har i hovedsak søkelys på generell tidsbruk og kvaliteten av diverse skåringsskalaer og mindre på gjennomføring av oppdrag eller hvor og hvordan man reelt kan spare tid uten å gå på bekostning av kvalitet og pasientsikkerhet. Data som er benyttet er videoer som er filmet i forbindelse med in-situ simulering av slagkjeden ved Stavanger Universitets Sjukehus. Funnene viser at pasientbehandler ofte avbrøt videre undersøkelser og startet med evakuering av pasient etter ett klart funn på FAST, for deretter å fullføre pasientundersøkelse og tiltak under transport. Dette sparte tid og dersom videre undersøkelser skulle gi andre diagnoser eller vise at det ikke nødvendigvis var hjerneslag likevel, ville det sannsynligvis ikke ha noen stor betydning, sett opp mot det pasienten ville tape av viktig tid, da pasienten uansett ville ha behov for transport, legetilsyn og videre utredning. Ingen av oppdragene viste bruk av sjekkliste, selv om det kanskje kunne vært en fordel for å få med seg det mest essensielle. Funnene indikerer at selv om oppdraget i noen tilfeller ble utført presist og raskt og der alle tiltak var gjort prehospitalt, slik at alt lå til rette for svært kort dør-til-nål tid på sykehuset, så kunne denne innsparte tiden fort bli brukt opp inne i mottak i stedet dersom mottakende team ikke var forberedt. Det samme gjelder der kommunikasjonen ikke fungerte mellom prehospitalt personell og mottakende lege/team. Motsatt kunne også det in-hospitale teamet være klart, ha forventninger til en hurtig overlevering av klargjort pasient, som viste seg å ikke være helt klar likevel, med mangler i rapporten og ett eller flere tiltak som ikke var utført på forhånd. Funnene peker også på at der oppgavefordeling prehospitalt var forhåndsdefinert og der pasientbehandler alene gikk inn til pasient, uten å ta med utsyr, bidro til lavere tidsbruk. Studien gir ikke grunnlag for å konkludere med om simulering eller trening på konkrete oppgaver gir en synergieffekt med bedre sluttresultat for pasienten. Likevel antyder studien at simuleringstrening bidrar til at både in- og pre-hospitalt personell gjør en raskere jobb med styrket tro på egne ferdigheter, har større fokus på oppgaven og lettere samarbeider til pasientens beste.